Han er så gæren etter sin utkårede, jegeren Glahn i Pan, at han på et tidspunkt kneler og slikker «nogen græsstrå» i lykkerus. Sekvensen er talende for måten Knut Hamsun skriver fram en nær og sensuell nordlandsnatur.
Håvard J. Nilsens nye roman Om høsten kommer de tilbake er lagt til samme geografiske område. Begge bøkene har menn som drar til skogs når mellommenneskelige forhold virker overveldende. Likevel er landskapet i Om høsten ... vidt forskjellig: Nilsen insisterer på en veldig natur der mennesket er lite, han kretser om motiver som fjell og stjerner, ja, jordkloden selv snurrer stadig inn på sidene. Her er ingen jegere med «hede dyreblik»: Borte er lidenskapen, bare den paniske angsten består. Det er eksistensspørsmål snarere enn begjær som splitter menneskene.
Mot jord eller himmel?
Mange av Nilsens romanpersoner tviler på Gud, noen tror, andre ikke. Men nesten alle, og spesielt mennene, opplever tidvis verden som fremmed og skremmende. Så hvordan skal de holde ut? Skal de vende seg mot hverandre eller kontemplere i seg selv, skal de søke mot jord eller himmel?
I en roman som spenner opp et forfriskende digert lerret, velger personene ulike veier. På sitt beste levendegjør Nilsens bok avstandene som kan oppstå i nære relasjoner når livssyn, verdier eller andre dragninger skiller oss.
Fremmed tungetale
Håvard J. Nilsen har selv vokst opp i Mosjøen, og den forrige og første romanen hans utforsket en løsrivelse fra en helgelandsk pinsemenighet. Det samme miljøet dukker opp i årets bok: Denne gangen følger leseren en lærerfamilie – og enkelte andre ansatte og elever – ved Sandvik folkehøyskole i Mosjøen fra skolestart i 1988 og ett år framover. Mor Mona er lærer mens far Ragnar er forfatter. Og mens mor tror på pinsevennenes hvitflammende Gud, peker far ut Persefone – den greske underverdenens dronning – på stjernehimmelen for romanens «du»: Dét er sønnen Lars – tenksom, tander og i småskolealder.
Alle barn er nødvendigvis nye i verden. Men en barndom i en lærerbolig på en folkehøyskole er et ekstremtilfelle. Lars lever i et univers som blir gjenskapt hvert eneste år: Når det nye elevkullet ankommer, skriver Nilsen at «slik begynner verden». Til og med lillesøsteras nynning virker fremmed for Lars. Men også de voksne personene føler seg fremmedgjorte i dette miljøet: Selv pinseskolens rektor synes tungetale er underlig. Og når elevene – og stjernene på den bleike nordlandshimmelen – kommer tilbake, stikker far Ragnar til fjells. Mor Mona blir urolig, men står støtt i pinsefellesskapet. Heri ligger romanens kjernedrama: For hvem finnes Gud? Hvem er alene?
---
Roman
Håvard J. Nilsen
Om høsten kommer de tilbake
288 sider, Flamme 2022
---
Himmelguder og troll
Likevel: Dette er en utadvendt roman. En uidentifisert forteller beveger seg fritt i tid og rom. Her er himmelguder som skaper mennesker, og troll som lever videre når disse er borte, her er historier om tidlige pinseforkynnere og skolens tilblivelse, og jordkloden som svever i rommet. Nesten grandiost, altså. Men det fungerer, fordi stilleiet er fortellingenes motsetning: Dette er prosa som dveler lavmælt i et radikalt hverdagsbokmål, som gjentar og gjentar stiliserte, nesten barnlige motiver: stjerner, troll, natt. Jeg liksom glir bortover setningene når jeg leser, uten at språket kjennes flatpolert, dødt. Noen av språkbildene er skikkelig gode, for eksempel Lars’ sammenligning av elevenes rullingspapir med arkene i moras bibel.
[ Håvard J. Nilsens ‘Jeg’ anmeldt: «Et nødvendig oppgjør» ]
Tre i forholdet
Nettopp Monas tro vies oppmerksomhet. I et sveip tilbake til studietiden i Oslo higer Ragnar etter å forstå den nye kjærestens tro. Han føler seg fremmedgjort når hun kommer hjem fra Filadelfia-menigheten med blussende kinn: Gud er en størrelse som kommer mellom dem, slik også politiske overbevisninger eller andre dragninger kan gjøre det.
På sitt beste levendegjør Nilsens bok avstandene som kan oppstå i nære relasjoner når livssyn, verdier eller andre dragninger skiller oss.
— Maria Olerud
Nilsen skriver fram fremmedgjøringen sårt og nyansert, og kunne med fordel vridd linsen motsatt vei òg: For Ragnars skriving er da også en besettelse som kan gjøre ham utilgjengelig for Mona? Folk som skriver har massevis av verdener inni seg, slik en troende (også) har Gud. Fortellerstemmen vaker ofte nær Ragnar. Men som leser er jeg nysgjerrig på Monas tanker om partnerens nattlige skriving og flukter til fjells. Hun har gitt ham en utgave av Pan. Hvorfor det, egentlig?
Vil tettere på
Også Lars vil jeg ha mer av. Å bruke andreperson forplikter: «Duet» impliserer at romanpersonen er noe annet enn alle «han-ene» og «hun-ene». Men når skoleåret går mot slutten, etter sveipene innom skolens, menighetens og familiens historie, lander fortelleren bare nesten hos «duet». Hva gjør all denne forhistorien med barnet, utover at han er mye redd?
[ Intervju: Var forberedt på at troen skulle kollapse ]
La gå at dette er et syklisk romanunivers der skoleår følger skoleår og forløsning ikke finnes. Og Nilsen skal ha for sine kosmiske sveip – friske tilskudd i et norsk romanlandskap der intime middelklasserelasjoner beskrives hyppig. Men bokas personer engasjerer meg! Mye står på spill for dem, de tviler og lengter og frykter, og tidvis står de like fjernt fra hverandre som stjerner på en nattehimmel. Da vil jeg rett og slett vite mer om hvordan det går – spesielt med kvinnen og barnet. Det er så enkelt som det.
