Anmeldelser

Medrivende Putin-biografi med bekmørke undertoner

Siste ord er ikke sagt i historien om Russlands president Vladimir Putins liv og levned. Men sannelig nærmer det seg med Philip Shorts massive nye verk.

Det moderne Russlands historie er Vladimir Putins historie, og omvendt. Da Russland invaderte Ukraina for fullt den 24. februar i år, påbegynte Putin sitt siste kapittel. Hvordan krigen og hans egen livshistorie ender, vet vi foreløpig ikke. Vi kan bare konstatere at invasjonen har forvoldt ufattelig lidelse, og skapt større og mer varig splid mellom to nært beslektede folkeslag enn spørsmålet om europeisk integrering noensinne kunne ha gjort.

I åtte år har den britiske journalisten Philip Short (født 1945) holdt på med Vladimir Putin: His Life and Times, en massiv biografi som av forlaget omtales som «definitiv». Som korrespondent for BBC og The Economist i Moskva, Beijing og Washington D.C., har Short fulgt verdenshistorien på nært hold. Han står også bak kritikerroste biografier om mer eller mindre hemmelighetsfulle skikkelser, som Pol Pot og Mao – og Francois Mitterand. Sakte og møysommelig, over åtte hundre sider, maler han denne gangen et gigantisk, psykologisk veggmaleri av Russland og dets snart 70-årige president.

Putin-mystikk

Short finner at Putin allerede som ung student lot seg fascinere av sovjetiske spionthrillere. For eksempel TV-serien om Stierlitz, som snakker flytende tysk og jobber undercover i Nazi-Tyskland. Når de hemmelige tjenester rekrutterte til verdens nest eldste yrke ved Putins universitet i Leningrad, unngikk de romantikere og kjekkaser. Vladimir Vladimirovitsj gjorde seg bemerket ved sitt forglemmelige utseende.

putin

Perioden ved KGBs kontor i Dresden har blitt tolket som nøkkelen til gåten Putin. Spørsmålet er om det egentlig er noen gåte å løse. Short sine undersøkelser viser at Putin bedrev meningsløst papirarbeid i en geopolitisk bakevje, langt fra de europeiske storbyene hvor den virkelige spionasjen fant sted. Likevel har mystikken rundt jobben blitt et viktig element i den nøye koreograferte oppbygningen av Putins offentlige aura.

Vendepunktet

Putins angrep på Ukraina har understreket hvor dypt Sovjetunionens sammenbrudd stakk for ham. Mindre kjent er det hvilken følelsesmessig rolle et land som Estland spilte på samme tid. En britisk ambassadør og en estisk konsul husker begge Putin som usedvanlig emosjonell når han snakket om områder som hadde «vært en del av Russland i flere tiår» og den latterlige estiske uavhengigheten, som åpenbart forarget ham voldsomt. Putins far deltok i en militæroperasjon på estisk territorium under andre verdenskrig, men Estland var også hytteområde for mange leningradere. Lyssky «forretningsmenn» i Putins nærmeste krets var avhengige av å fortsatt kunne reise visumfritt til det nyoppståtte landet.

Putin måtte akseptere at interne grenser som bolsjevikene hadde dratt opp åtti år tidligere, nå la grunnen for selvstendige stater, på linje med Russland selv. Gitt hans bakgrunn i KGB, har mange antatt at det er Sovjetunionen han har drømt om å gjenreise alle disse årene. I dag tyder mye på at han vil enda lenger tilbake, til tiden da det ikke fantes noen ukrainsk, kasakhisk eller armensk «sovjetrepublikk» å forholde seg til, men bare et allmektig «Russland».

---

putin

Biografi

Philip Short

Putin: His Life and Times

816 sider, Bodley Head 2022

---

I 1999 står Putin overfor et viktig vendepunkt i livet. I ettertid vet vi at dette øyeblikket vil bli avgjørende også for verdenshistorien. President Jeltsin tilbyr 47-åringen statsministerposten. Han insinuerer samtidig at den ytterste konsekvens av å takke ja, kan bli at han en dag må overta «landets høyeste embete».

Putin nøler: «Jeg vet ikke om jeg er rede.»

Ikke noe glansbilde

I dag kan vi bare spekulere i hvordan verden hadde sett ut om han hadde lyttet til sin indre tviler. Som president har han åpenbart gjort mye for å gjenreise russisk økonomi. Gjennom sin visjon om å gjenreise det russiske imperium i samme slengen, har han kanskje revet det hele ned igjen.

Boris Yeltsin

«Russland kan ei med fornuften fattes,» skrev dikteren Fjodor Tjuttsjev om den bunnløse russiske folkesjela. Putins egne dybder er muligens nokså begrensede. Bildet som stiger frem, er av en selvkontrollert karriereklatrer. I oppveksten beskrives han som forfengelig, selvhøytidelig og med manglende empatiske evner. Det kommer endog bekymringsmeldinger fra skolen.

Når leseren vet hvilken katastrofe det hele bærer mot, får en del scener en grufull, nesten morbid undertone.

—  Ivar Dale

Når Putins kone Ljudmila blir alvorlig skadet i en bilulykke, hvor også parets datter er involvert, er han opptatt med å vise Jane Fonda og CNN rundt i St. Petersburg. Han viser ingen ytre tegn til følelser. Kona må simpelthen vente noen dager.

George W. Bush myste en gang inn i Putins øyne og hevdet å se hans sjel. John McCain kastet et blikk og så tre bokstaver: En K og en G og en B. Selv om forfatteren ikke selv har fått direkte tilgang til den russiske presidentens øyne, har boka et imponerende appendiks med intervjuobjekter. Short har snakket med statsledere, politikere, diplomater og forretningsfolk i Moskva og Tallinn, Berlin og New York. Alle har de bidratt med sine innsikter.

Dekker stort og smått

Putin har beholdt makten gjennom aktiv alliansebygging – også religiøst. Patriark Kirill beskrives som en «høyst intelligent, skruppelløs og manipulerende mann» i boka. Etter at Kirill tok over ledelsen av den russisk-ortodokse kirke i 2008, inngikk han det Short kaller en «faustisk pakt» med Putin for å fremme høyst private ambisjoner. I dag hyller patriarken krigføringen i Ukraina, mens troende ukrainere har skilt teologisk lag med Moskva.

kirill putin

I Russland hevder onde tunger stadig at Khrusjtsjov ga bort Krim-halvøya i fylla. Man må nesten spørre seg om ikke Boris Jeltsin begikk en av århundrets mest katastrofale feilansettelser.

Det har ikke manglet på bøker om Vladimir Putin de siste årene. De beste dreier seg gjerne om bestemte sider ved hans styre. Catherine Beltons bok Putin’s People (2020) tar for seg eliten som omga presidenten under hans oppstigning fra St. Petersburg, mens Det fallna imperiet (2022) av Martin Kragh konsentrerer seg om Russlands forhold til Vesten. Shorts «definitive» biografi rommer begge disse perspektivene, med mer. Som leser sitter man igjen med inntrykk av at forfatteren har gått så langt det overhodet er mulig å komme i alle retninger, fra det globale til det indremedisinske.

Et nøytralt ideal

Shorts verk er kontroversielt på uventet, men forfriskende vis. Felles for mange bøker om Putin er oppbygning nærmest som en kriminaletterforskning, hvor stadig nytt bevismateriale om den skyldige graves frem. Short gjør det klart at hans disseksjon av Russlands president skal gjennomføres så nøytralt og etterrettelig som mulig. Som for å understreke poenget, rokker han alt i forordet ved antakelsen om at Putin organiserte bombeangrep mot en rekke boligkomplekser i 1999, som oppbygning til den andre krigen i Tsjetsjenia.

Shorts verk er kontroversielt på uventet, men forfriskende vis.

—  Ivar Dale

«Hensikten med denne boka er ikke å demonisere Putin,» skriver han. «Det er han fint i stand til å gjøre selv.» Tilnærmingen innebærer at Putins støttespillere, om de skulle finne på å lese boka, kan finne en hel del som faktisk taler til den russiske presidentens fordel.

Komplekst og medrivende

Man kan bare prøve å forestille seg tilstanden i det shortske hjem i årene hvor denne ubegripelige mengden av faktaopplysninger skulle ryddes og systematiseres. Mens hovedpersonen har vært opptatt med å forberede storkrig mot Ukraina, har forfatteren puslet sammen hver smule av informasjon som er tilgjengelig om Putin i det offentlige og ikke fullt så offentlige rom. Man kan riktignok bli litt trett av en mann som Putin etter hundrevis av sider, men det kan knapt klandres Short. Historien er kompleks, men luftig fortalt og medrivende som et episk stykke skjønnlitteratur. Når leseren vet hvilken katastrofe det hele bærer mot, får en del scener en grufull, nesten morbid undertone.

Philip Short er syv år eldre enn Vladimir Putin. Måtte han leve lenge nok i landet til å skrive sluttkapitlet og epilogen som dette imponerende verket fortjener.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser