Jennifer Egan skriver skarpt og originalt om våre digitale liv

Mens jeg lese-sluker Sukkertøyhuset, noterer lange tankerekker for å holde oversikt over kronologien og det store antallet karakterer i romanen, blar frem og tilbake i pdf-en fra forlaget, slår opp på en Wikipedia-artikkel som viser alle karakterene i Egans roman Bølle på døra (2012), som Sukkertøyhuset er en oppfølger av, og ser på en filmsnutt på Youtube for å få en formening om hva build, break og drop betyr i musikkproduksjon, siden romanen imiterer disse strukturene i elektronisk dansemusikk – plinger det i en notification på telefonen min: «Et nytt minne er tilgjengelig».

Lammende viten

Sukkertøyhuset er satt til en farlig nær fremtid og handler om en SoMe-tech-guru som har skapt den teknologisk avanserte plattformen Mandala hvor appen Ei Din Egen Underbevissthet kan laste ned minner og erfaringer, og også gi full tilgang til andres, om du selv deler ditt innerste.

Det er ikke så rart at jeg hopper i stolen når mobilen plinger for å påkalle oppmerksomheten min og fortelle at den har lagret mine minner (i form av fotografier jeg har tatt i sommer). Fiksjon og virkelighet glir inn i hverandre, og jeg ser plutselig tindrende klart hvor mange medier og plattformer jeg tar i bruk, og hvor mange digitale spor jeg legger igjen, når jeg skal gjøre noe så enkelt som å lese en roman – som heller ikke lenger bare er en bok på papir.

Det begynner å bli gammelt nytt at det er vi som er til salgs når vi tar i bruk denne teknologien «gratis». Men det er en lammende viten. For hva skal vi gjøre? Logge av?

Desto mer befriende er det å lese en sylskarp og original roman som med et imponerende fortelleroverskudd og stort vidd tar tempen på tiden vi lever i, rister i oss – og har som mål å underholde oss.

Lag på lag

Da Bølle på døra kom ut i USA i 2010 vant den Pulitzer-prisen og fant et stort publikum. Lesernes begeistring skyldtes blant annet hvordan Egan – med sin særegne lag-på-lag-fortelling fra et suksessrikt musikermiljø – klarte å gripe tidsånden og samtidig beskrive en generasjons opplevelse av at tiden er i ferd med å gå fra dem. Hver fortelling ble fortalt fra et nytt ståsted med en distinkt form og tone, og klarte på en original og cool måte å fange hvordan det bestående er i ferd med å bli erstattet med noe helt annet.

---

Roman

Jennifer Egan

Sukkertøyhuset

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

368 sider, Gyldendal 2022

---

I Sukkertøyhuset har paradigmeskiftet skjedd; det analoge har vært dødt en lang stund, de hvite mennene er ikke eneherskere og de teknologiske plattformene har infiltrert det innerste indre til mennesket. Minner, hendelser, erfaringer og historien er allemannseie. Mysteriets tid er over. Vi møter igjen mange av de samme karakterene fra Bølle på døra, men det er den nye oppvoksende generasjonen som forteller om sine foreldre fra sitt ståsted, sin tid, og ut ifra sitt behov for å kjenne tilhørighet og at noe er genuint og ekte. Og med en gryende motstand mot hva teknologien har tatt i fra dem.

[ «Vittig, skarpt og sleivkjeftet fra Kjartan Fløgstad» ]

Postmoderne åre

Amerikanske Jennifer Egan har fått ord på seg å være en postmoderne forfatter. Antagelig fordi hun har en særdeles teft og et talent for å overføre samtidens medier til romanformatet. Bokstavelig talt. I romanen Bølle på døra (2012) ble hun berømt for en overraskende rørende passasje i romanen hvor tenåringen Alison skriver dagbok i Power-Point format.

Minner, hendelser, erfaringer og historien er allemannseie. Mysteriets tid er over.

—  Hilde Slåtto

Den korte sci-fi romanen Den Svarte boksen (2012) ble skrevet i Twitter-format og publisert via twitterkontoen til The New Yorker. Senere ble den utgitt som roman i papirform, også på norsk. Nå gjenoppstår den poetiske og mystiske manual-fortellingen om en kvinnelig spion på et livsfarlig oppdrag i Middelhavet i Sukkertøyhuset. Helt ordrett. Det er fascinerende. Både hvordan twitterformatet har holdt, og hvordan den lille historien tar plass i den store og får en kontekst som gjør at den leses på en helt annen måte.

[ Ny bok om norsk IS-kvinne: «Forbilledlig om mennesket bak» ]

I Sukkertøyhuset er hele kapitler skrevet som lange epost-utvekslinger mellom et stort antall mennesker som ikke ser hverandres e-post, og derfor ikke ser det store bildet, slik leseren gjør. Men ikke minst har Egan komponert hele romanen slik en musikkprodusent av elektronisk dansemusikk (EDM) gjør det, ved å kalle delene av romanen for «Build», «Break» og «Drop». Slik build introduserer musikktemaet i en komposisjon, skaper break og drop tempo- og temaskifter og gjentagelser i romanen. Slik sett imiterer romanen produsentens dataprogram og bruker formen til å underbygge generasjonsskiftet til de som kommer til orde i romanen.

The Medium is The Message

Jeg opplever ikke at Egans postmoderne form er ute etter å imponere med at hun kan skrive et kapittel som en kvante-kode, eller en hel roman som EDM. Isteden viser hun med sin intelligente og underholdende form, slik medieteoretikeren Marshall McLuhan ble så berømt for da han i sitt banebrytende verk Understanding Media (1964) skrev at «The Medium is The Message»; hvordan mediet, om det er en nettavis, en podcast eller en roman, påvirker innholdet og måten en opplever innholdet på.

Sukkertøyhuset er en overveldende roman med et enormt tempo.

—  Hilde Slåtto

Det kjennes ikke helt forsvarlig å lese Sukkertøyhuset på så kort tid som jeg endte med å gjøre. Det er en overveldende roman med et enormt tempo. Fylt til randen av forskjellige stemmer, som forteller på sine helt egne måter. Jeg er imponert over hvordan oversetter Kyrre Haugen Bakke har løst oppgaven og gjenskapt den energiske strømmen i språket som er så avgjørende for opplevelsen av romanen.

Ikke minst er det en særdeles intelligent, morsom, underholdende, skremmende og rørende roman som jeg vil trenge lang tid på å fordøye.