Anmeldelser

Broderer den samiske historiens brutalitet

Broderi forbinder vi kanskje med noe yndig. Men når Britta Marakatt-Labba formidler reindriftssamers kultur og skjebne med nål og tråd, blir det på ingen måte søtt.

En flokk kråker flyr over en snødekt bakke, gjenskapt av den samisk-svenske tekstilkunstneren med svart garn på hvitt stoff. Langsomt endrer Marakatt-Labba stingene og syr fuglene om til marsjerende menn i politiuniform.

Motivet blir brått uhyggelig – hun gjenskaper utsendinger fra den norske stat. De svartkledde konstablene kom for å fjerne demonstrerende samer under Alta-aksjonen i 1981.

Det året fylte Marakatt-Labba 30 og lå i lenker for å hindre anleggsmaskinene i å demme opp Alta-elva. Hun ble arrestert av politiet som ville sende henne tilbake til Sverige. «Deg kjører vi til grensen», sa de. «Hvilken grense? Samefolket tilhører Sápmi», svarte Britta og henviste til det tradisjonelle navnet på det historiske bosetningsområdet der reindriftsamer gjennom 4000 år har vandret med dyrene sine mellom Finland, Sverige og Norge, alt etter årstider.

Broderiet Garjját (Kråkene) laget hun etter Alta-aksjonen. Når den svenske dokumentaristen Thomas Jackson nå kryssklipper kunstverket med arkivfilm fra politiaksjonen, blir det særdeles rystende.

Kamplyst

Filmen får godt fram hvordan Marakatt-Labbas opplevelser av statlig undertrykkelse har skapt en kamplysten kunstner. Hun ble født som ett av ni barn i en gamme på vidda, tilbrakte somrene i Rostadalen i Troms der reinsdyrene fant beite, men måtte gå på skole i Karesuando ved finskegrensen der det var forbudt å snakke samisk.

Jackson bruker arkivbilder til å illustrere vonde kulturminner kunstneren forteller om, som scener der forskere målte samenes hodeskaller for å bevise at de var primitive mennesker, underlegne den «europeiske» hjernen. Her går det en tråd til den svenske spillefilmen Sameblod (2016) av Amanda Kernell, som skildret lignende krenkelser. Det er viktig at disse filmene lages og vises for at vi skal begripe hvor undertrykkende det norske og svenske majoritetssamfunnet har oppført seg mot et urfolk.

Men samenes kamp mot religiøs undertrykkelse nevnes bare så vidt i Jacksons film. Kanskje ville en nyansering sprengt filmens ramme. Her må man gå tilbake til Nils Gaups spillefilm Kautokeino-opprøret (2008) for å se hvordan presten Læstadius skapte vekkelse blant flyttsamene og ga dem styrke til å stå imot alkoholens forbannelse, påført dem av handelsmenn sørfra.

.

Historien

Gjennom broderi, tekstil, akvarell og litografi har Marakatt-Labba blitt en av de mest anerkjente formidlerne av samisk kultur og tradisjoner. Filmtittelen er hentet fra hennes berømte kunstverk, det 24 meter lange broderiet Historjá som viser scener fra reindriftssamenes liv og tro. Det henger fast på Universitetet i Tromsø, men ble vist på kunstmønstringen Documenta i Kassel i 2017 der det vakte stor oppsikt.

Filmskaperen og hans to fotografer har fulgt kunstneren gjennom alle årstider og formidler med poetisk nerve et landskap av fjell, vidde, elveløp og skog som reindriftssamene og kunstneren hører hjemme i. Hun prater vennlig med en elv som lar henne slukke tørsten før hun setter seg til å male en akvarell av vannets løp.

Inspirert av morens mytologiske tro forteller hun om de underjordiske som ber samene ta vare på naturen. Hun tolker et broderi av urskogen hun ofte vandrer i: Små ansikter titter fram mellom bjørkestammene, de er urmødrenes sjeler som taler til menneskene. Figurene ser ofte opp, opp mot et fredfylt kosmos.

---

Dokumentar

Historjá – broderi for Sápmi

Regi: Thomas Jackson

Med: Britta Marakatt-Labba, John-Isak Labba

Premiere fredag 19. august

.

---

Den nye trusselen

Men skikkelsene bærer blå luer, blått for sorg, fortsetter kunstneren. For nå plages reindriftssamene av klimaendringene som en ny trussel. Hvordan skal de overleve dersom vintrene forsvinner og reinsdyra ikke finner beite?

Her fungerer samtalene mellom Britta og hennes sønn, John-Isak Labba, godt. Hans høyeste ønske er å fortsette som reindriftssame. Jacksons fotografer er tett på når dyreflokken drives til plassen der nye kalver skal fanges med lasso for å merkes. Problemet er at det blir færre kalver for hvert år som går. For når vintrene blir upålitelige og temperaturen veksler mellom pluss- og minusgrader, smelter snøen for så å fryse igjen. Det dannes en skare som dyrene ikke klarer å trenge igjennom for å finne mat.

Det skremmende i situasjonen går opp for en idet kunstneren forteller at hun drømte om en reinhjord som løp over en islagt sjø. Med ett brast isen og flokken druknet. Marakatt-Labba legger til at hun ble sanndrømt, for dette hendte senere i Jokkmokk.

Dermed legger det seg et dypt vemod over Historjá. Rett nok drar den sytti år gamle kunstneren kamplystent til Oslo for å demonstrere under bannere der det står Feire livet. Klimarettferd. La oss leve. Stopp all olje! Men vi hører den skremte undertonen i stemmen hennes: Vintrene er kommet i slik ulage at reinsdyrene på vidda og dermed en hel urfolkskultur kan komme til å bukke under.

.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser