En tro som handler om å gjøre

Det nye testamentet er fullt av verb. Det skrives om å elske, gå, følge, tro, be, høre, gjøre godt og mye mer. Hvordan kan vi da ha gjort kristentroen så fokusert på følelser, opplevelser, standpunkter og meninger?

Forholdet mellom tro og gjerninger har alltid ligget der som en uforløst problemstilling, ikke minst innenfor luthersk kristendom. Bare ti år etter Luthers dør, på 1550-tallet, raste det som har fått navnet den majoristiske striden. Den startet med at teologen Georg Major hevdet at de gode gjerningene var nødvendige for saligheten. Det fikk reformatoren og biskopen Nikolaus Amsdorff til å hevde at gode gjerninger tvert imot var skadelige for saligheten.

På mange måter var dette en diskusjon der partene på klassisk vis snakket forbi hverandre, men den avslørte uansett en grunnleggende vanskelighet med å plassere gjerninger, handlinger, praksis inn i et trosskjema der nesten all vekt var blitt lagt på læren om rettferdiggjørelse ved tro.

Dette førte imidlertid til at spørsmålet ble grundig drøftet i Konkordieformelen, den siste i rekken av de lutherske bekjennelsesskriftene da den ble formulert i 1577. Her ble følgende slått fast: «Det er altså umulig å skille gjerningene fra troen, ja, likeså umulig som varme og lys kan skilles fra ilden».

Plastisk bibelbruk

Likevel har tro fortsatt en tendens til å reduseres til privatlivets holdninger og meninger. Men hvilke konkrete konsekvenser kan trekkes av en bibeltekst? Hva vil det si å ta dem alvorlig og integrere dem i sitt liv? Hvilke handlinger inspirerer – eller utfordrer – de til? Som prest vet jeg hvor vanskelig det er å være helt konkret når det gjelder tekstenes fordringer til meg selv og mine tilhørere.

Men kanskje åpner samtalen i de små fellesskap opp for disse konkretiseringene? Dette er noe av utgangspunktet for Stian Kilde Aarebrots bok Gjøre. Høre.

Det handler om plastisk bibelbruk; hvordan bibelbruk kan forme oss. Erfaringene er hentet fra Etter Kristus, som Aarebrot startet i 2009, og som nå er en del av Areopagos. En gruppe mennesker kommer sammen månedlig for å lese Bibelen sammen, leve seg inn i tekstene, meditere, samtale og be – for så å utmeisle konkrete trospraksiser for den kommende måneden. Etter dette kommer man så sammen igjen for å dele erfaringer, og for å gjøre det samme med nye bibeltekster.

Aarebrot skriver at dette «har gjort tro til noe gøy, noe utfordrende, og noe jeg tidvis gjør med skrekkblandet fryd».

---

Kristen sakprosa

Stian Kilde Aarebrot

Gjøre. Høre. Plastisk bibelbruk

255 sider, Verbum 2022

---

Bibellesning sammen

Etter mer enn ti års erfaringer med denne metoden, deler han den med oss som kanskje føler det mest betryggende når utfordringene ikke blir for konkrete, men som kan ha godt av å inspireres til større dristighet i livet.

Aarebrot bruker også her egne erfaringer som et bakteppe. Han forteller om sin medfødte mangel på selvdisiplin med skrantende andaktsliv som resultat. Men fellesskapet gir den avgjørende støtten. «Jeg trenger noen å bedrive bibellesning sammen med».

Det er også fellesskapet som hjelper slik at de gode intensjonene ikke bare renner ut i sanden. Når man har forpliktet seg til å dele erfaringer, blir det viktigere faktisk å skaffe seg disse erfaringene. Det betyr ikke at alle skal forplikte seg på samme praksis, og det er fullt mulig å si at denne måneden fungerte det bare ikke. Men det gir en ramme som gjør det lettere å leve ut sine intensjoner, med mer eller mindre vellykket resultat.

Noe av styrken med opplegget er at det er helt konkret, og ikke nødvendigvis veldig «åndelig» eller vanskelig. Poenget er tvert imot at det skal være relatert til det faktiske liv og den konkrete virkeligheten.

[ Dette var kontroversen rundt «Sataniske vers» ]

Kommer med manual

Aarebrots bok gir også en manual for hvordan man kan starte en gruppe og gjennomføre opplegget. Dessuten gis det over tretti eksempler på hvordan bibeltekster kan munne ut i konkrete praksiser, hentet fra Aarebrots egne gruppeerfaringer.

For å ta et eksempel fra historien fra Johannes 13, om Jesus som vasket disiplenes føtter. Her ble følgende praksiser foreslått i gruppa:

• Hjelpe, være en tjener: Vaske føttene (helt bokstavelig) til de andre i familien hver søndag. Spørre eldre nabo om han/hun trenger hjelp til noe. Plukke søppel i nabolaget.
• Bli hjulpet: Dra på jobb uten lommebok. Få tak i mat ved å spørre om hjelp. Be faren min om snekkerhjelp, som jeg har vært for stolt til å be om fram til nå. Spørre kollegaer om råd.

En annen gruppe mennesker ville kanskje ha kommet opp med andre praksiser. Poenget er at man skal leve ut den troen som forholder seg til bibeltekstene. At handlinger er en integrert del av det å tro. Ja, rett og slett at tro ikke handler om hva vi mener om ulike spørsmål, men om hvordan livet formes av troens kilder.

Stian Kilde Aarebrot har igjen skrevet en relevant og tankevekkende bok, som forhåpentligvis vil inspirere noen til å prøve ut operatio divino, som forfatteren selv kaller sin metode.

[ Kan ein lese Dostojevskij etter krigen i Ukraina? ]