Anmeldelser

Jan Grue kunne boret dypere der det gjør aller mest vondt

Jan Grues roman om en ung mann i rullestol er både ujevn og rik på innsikt.

Magne er en ung mann som har spinal muskelatrofi og bruker rullestol. På nåtidsplanet i Jan Grues roman Prøve og feile er han ved god helse, ferdig utdannet, samboer, far og i jobb. Ingen av disse tingene var opplagt noen år i forveien, for Magne har levd et ensomt og begrenset ungdomsliv med mange berettigede bekymringer for hvordan framtida ville se ut. Han kommer fra en familie som ikke har gitt ham det beste utgangspunktet, verken materielt eller emosjonelt, og han tok master i det lite matnyttige faget litteraturvitenskap – og det uten å få det særlig godt til.

Kontrasten til kameraten Snorre er tydelig. Han sitter også i rullestol, men er lynende begavet og har vokst opp i en velstående og velfungerende familie. Han fungerer som en slags «speilskjebne» for Magne. I bokas åpningsscene er de i tenåra og spiller rollespill i tosomhet. Magne ender symbolsk nok opp med en rollefigur som er kriger, men med lav score på både styrke og smidighet.

Helt på grensen

Selv om Magne på ett vis har fått det til, er hverdagen han deler med Hannah og datteren Thea enormt krevende. Den fordrer at han er en kriger, og ressursene hans er faktisk for små. De tre lever helt på grensen av hva de makter, og enhver uforutsett hendelse kan tippe dem over. Leiligheten flyter av ugjorte oppgaver, framtida er usikker, økonomien stram og dilemmaene mange og uløselige. En halvfungerende skyssordning gjør at Magne aldri vet om han rekker jobben (en jobb han er svært ambivalent til, han er hotellresepsjonist og mangfoldsmaskot), et cetera.

Det er i de detaljerte beskrivelsene av denne hverdagskampen fortellinga om Magne gjør mest inntrykk, nettopp fordi alt virker uløselig.

Lappeteppe-teknikk

Bokas perspektiv veksler fra en allvitende forteller til ulike jeg-fortellere. Den trekker inn mange sjangere, og mellom kapitler skrevet i fortellingens velkjent stil, får vi også lese filmmanus, bokanmeldelser, NAV-vedtak, «gammeltestamentlige» forskrifter, forskningsintervjuer, e-post-utvekslinger og så videre. Gevinsten med en slik lappeteppe-teknikk er ikke åpenbar, og jeg får av og til følelsen av å bli ledet ut til høyre og venstre på fiffige måter, snarere enn at Grue borer videre der det gjør aller mest vondt.

Det ikke ubetydelige innslaget av middelklasse-satire er treffsikkert og beskt, men oppleves også avsporende.

—  Åste Dokka

Det ikke ubetydelige innslaget av middelklasse-satire er treffsikkert og beskt, men oppleves også avsporende. Metakommentarene og -strukturene i teksten om teksten, framstår som en blanding av unnskyldende og flinkt.

---

Roman

Jan Grue

Prøve og feile

368 sider, Gyldendal 2022

Grue

---

Like fullt flyter det meste som det skal, observasjonene er gode, Grue har et lett språk og veksler lett mellom ulike stemmer. Romanen er befolket av et nokså sjablongaktig bipersongalleri, som til sammen framprovoserer en haug ulike samtaler og perspektiver på tematikken. Det fungerer godt for å synliggjøre at en del relevante spørsmål ikke har noe opplagt svar. Den dramatiske kurven gjør at vi holder pusten, hele veien.

For denne leseren er det imidlertid et ankepunkt at jeg aldri får grep om Magnes karakter. Han virker både rasende og passiv, pliktoppfyllende og sløv, skarp og vag, ambisiøs og planløs, analytisk og underlig ubevisst. Kompleksiteten i samboeren Hannah fungerer bedre, hun har en enorm kampvilje på Magnes vegne, men mangler ryggrad og trygghet i seg selv.

Et litterært one man-band

Dette er ikke første gang Grue skriver fram forholdet mellom funksjonshemming, eksistens og samfunn. Tvert imot er han et litterært one man-band på feltet, med to svært kritikerroste memoarer bak seg: Jeg lever et liv som ligner deres (2018) og Hvis jeg faller (2021). I tillegg står han bak alt fra barnebøker og leserinnlegg til forskningsartikler. Så hvorfor har Grue valgt romansjangeren?

Det er i de detaljerte beskrivelsene av hverdagskampen fortellinga gjør mest inntrykk.

—  Åste Dokka

Min forventning var at dette formatet ville åpne dører som han ikke kan forsere i sakprosaform. Like fullt føler jeg meg mindre beriket enn da jeg leste Grues strålende Jeg lever et liv som ligner deres. Det er noe vanskelig i forholdet mellom det fiktive og virkeligheten her. Mens det er åpenbart at Magne ikke er noe skjult portrett av Grue, er andre figuranter i boka klippet rett ut av virkeligheten. Det er nesten ikke en nøkkelroman en gang, her kunne Aksel Braanen Sterri, Hedvig Montgomery og Petter Stordalen fint bedt om sitatsjekk. Vi både er og er ikke i Grues reelle virkelighet.

Sant og usant

For min del gjør det at jeg blir opptatt av hva som er «sant» og hva som ikke er det, og det er jo noe av det minst spennende man kan lure på som leser. For å sitere karakteren Snorre, som siterer Coleridge, trenger lesere en suspension of disbelief. Kjennskapet til Grues faktiske liv gjør dessverre det vanskelig for oss.

Jan Grue har etablert seg som en mangfoldig, klok og kunnskapsrik stemme i norsk offentlighet. Kombinasjonen av et intellekt uten vanlige begrensninger og en kropp med uvanlige begrensninger, har kastet av seg flere livsverk av innsikt allerede. Og de siste sidene bærer en allmennmenneskelig livsvisdom som er så dyp og framstår som så hardt tilkjempet at den er verdt hele boka.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser