‘Peter Pan’ i Frognerparken: Magi med enkle midler

Peter Pan er en tvetydig fortelling, en særegen blanding av komedie, brutalitet og sentimentalitet. De fleste kjenner Disney-versjonen, mens originalen har en mørkere klangbunn. At Peter Pan er gutten som tar seg av alle gutter som faller ut av barnevogner, kan forstås på flere måter. J.M. Barriers roman inneholder ansatser til å lese Peter Pan som de døde barns beskytter og Aldriland som et hvilested.

Når Teaterhøgskolen gjør sin versjon av klassikeren, er det i en oppsetning som tar vare på flere lag. Den gir rom for latter og neglebitende spenning for barna, i det vi dras med til Aldriland der Peter Pan og de bortkomne guttene bor, men gir også noe å bite på for de mer voksne.

Tett på

Oppsetningen er del av en snart 50 år gammel tradisjon, der tanken om at det enkle ofte er det beste, er som en nødvendighet å regne. I et sirkustelt i Frognerparken spiller andreklasse ved Teaterhøgskolen sommerteater for barn hvert år. Tradisjonen tro står studentene ansvarlig for alt bak forestillingen, de spiller ikke bare på scenen, men har fordelt rollene seg imellom som produsent, rekvisitør, PR- sponsor- og økonomiansvarlig. De tar imot billetter i døra og selger popkorn før forestillingsstart. De blandede rollene skaper en helt særegen atmosfære, der følelsen av å komme tett på er til å ta og føle på innenfor teltduken.

Wow-effekt

I en slik setting er Peter Pan et modig valg, nettopp fordi det er en fortelling der forventninger om – og muligheten til – å lage spektakulært teater med bruk av moderne teatermaskineri gjør seg gjeldende. Flyvende karakterer, magisk alvestøv og sultne krokodiller kan trylles frem ved hjelp av påkostet scenografi, videoprojeksjon og avansert lyssetting. I Teaterhøgskolens versjon får du ikke noe av dette, likevel klarer de med enkle virkemidler å skape en forestillingen der «wow-effekten» ikke uteblir.

Her er energien, fortellergleden og overskuddet stort.

—  Kjersti Juul

I hendene på scenograf Philippe Scneider har Aldriland blitt som en eneste stor hjemmesnekra hytta. Mens regissør Herman Bernhoft legger til rette for en form for fattigmannsteater, der man i øyeblikk blir slått i bakken av kreativiteten. En nydelig flyve-scene der en blafrende blå duk blir til en himmel, hører med til høydepunktene. Mens krokodillen effektivt inntar scenen til intet annet enn lyden av «tikk-takk».

Overskudd

Jakob Stabell spiller gutten som aldri kan – eller vil bli – voksen. Med sitt unge utseende og en fysikk som både er lett, smidig og sterk, er han dønn troverdig som Peter Pan. Man tenker ikke over at han stort sett aldri flyr, der han turner rundt i kulissene i en slags blanding av parkour og calisthenics.

---

Teater

Peter Pan

Av J.M. Barrier, bearbeidet av Herman Bernhoft, Alva Kaisa Odden Langedok og skuespillerne.

Regi: Herman Bernhoft

Spilles i Frognerparken til 15. juli og på Rommen Scene fra 17. august

---

Resten av ensemblet bytter på et stort antall roller i en dynamisk regi med raske kostymeskift. Her er energien, fortellergleden og overskuddet stort, selv om muligheten for å lage humor av fjollete og dumme skurker kunne vært utnyttet enda mer. Sammen tar de utfordringen med å spille i et tett (og varmt!) telt fullt av å forventningsfulle barn, og greier å ta med seg de høylytte impulsene barna tidvis gir, inn i forestillingen.

[ Agnes Cecilia anmeldt: «Etterlengtet teater for tweens» ]

Syndrom

Det såkalte Peter Pan-syndromet handler om redselen for å bli voksen. Peter Pan blir regnet som en psykologisk arketyp for personer, først og fremst menn, som kvier seg for å bli voksne og ansvarlige. Psykologen bak begrepet (Dan Kiley) fulgte siden opp med boken The Wendy Dilemma, med råd til kvinner som levde med umodne menn. Mens barndommen gjerne var over i 13–14 års alderen på tiden Peter Pan ble skrevet, vurderer mange 25–30 åringer i dag – kvinner som menn – hva de skal gjøre når de blir voksne. I jaget etter ungdommen føles Peter Pan mer aktuell enn noensinne.

Evig barndom

Historien er skrevet i 1908 i industrialismens tid der trange kår og mange hardtarbeidende foreldre ikke hadde tid til å være til stede for barna sine. Travle foreldre med dårlig samvittighet kan gi grobunn for mye lengsel også i dag. Det er eventyrlig gøy i Aldriland, men Wendy og vennene lengter – og vender – hjem. Tilbake står Peter fanget i evig barndom. Noe av sårheten som ligger mellom linjene, det triste og ensomme i Peter Pan, kommer til syne i musikken, som gjerne kunne vært brukt mer i løpet av forestillingen.

Teaterhøgskolens oppsetning legger ingen klare føringer for hvilket budskap du skal ta med deg ut av teltet, men evner å by på underholdning så vel som å være tankevekkende rundt hva det vil si å vokse opp – både for store og små.