I Solvej Balles glitrende romanverk har tiden låst seg

Solvej Balle mottok Nordisk råds litteraturpris for denne boka 1. november 2022. Anmeldelsen ble først publisert 24. juni.

Nyhetsstrømmens ustoppelige varselpip gir oss intens følelse av samtidighet. Signalene om at vi lever i endetider, tankene om at sivilisasjoner dukker opp og går under, påminnelsen om på at verden ikke lenger nødvendigvis går fremover, ville ikke være mulig uten fortolkning av hendelser i en lineær tidsforståelse.

I Om udregning av rumfang I-III blir vår oppfatning av tid og tiden som eksistensielt vilkår undersøkt. Hele vår moderne måte å forstå tid på, kanskje dermed også selvforståelsen vår, står på spill.

Sitter fast i tiden

Nå er det slett ikke første gang den danske forfatteren Solvej Balle reiser eksistensielle spørsmål i fabulerende prosa. Allerede i 1993 skrev hun boka som ble hennes store gjennombrudd, og som i mine øyne er blant de som kjennetegner dansk nittitallslitteratur fremfor noe: Ifølge loven. Her innledes fire fortellinger med en lovparagraf, og tilværelsen blir undersøkt ut fra en forutsetning om lovmessighet. Tekstene danner en helhet, den siste biter seg fast i de første. Personene er fanget i denne sirkulære bevegelsen i en stram sirkelkomposisjon.

Om udregning af rumfang I-III bygger derimot et stadig mer ekspanderende univers omkring tiden som er stanset. Leseren møter en gjenkjennelig omverden der eksistensvilkårene er fundamentalt endret. Det kontrafaktiske plottet minner om den danske forfatteren Sven Åge Madsens tidslekende romaner. I Se dagens lys (1980) våkner personene hver dag til en ny tilværelse. Skrivemåten er derimot Solvej Balles helt særegne glitrende prosa.

Jeg-fortelleren Tara Selter undersøker tiden deskriptivt, ettersom hun opplever tiden som en beholder hun er sunket ned i. Den første boka etablerer selve ideen og skildrer konsekvensene av personenes subjektive opplevelser av å sitte fast i tiden. I den andre lengter Tara etter årstidenes variasjon og reiser for å oppleve vinter, vår, sommer og høst. I den siste utforskes det sosiale rommet og blikket rettes mot hvorfor samfunn går under og sivilisasjoner utslettes.

Ensomhet preger leserens førsteinntrykk av antikvitetsbokhandleren Tara. Alene på gjesteværelset lytter hun til mannens skritt rundt om i huset. Selv er hun nådd dag etthundre og tjueto i sin egen tidsregning, mens Thomas Selter lever uten bevissthet om at tiden er stoppet opp.

Monster og spøkelse

Ved bokens start er Tara på jobbreise og har våknet til den samme dagen som da hun gikk til sengs. Den fremmedartede uhyggestemningen forsterkes når jeg-fortelleren oppdager at mens hun beveger seg i den fastlåste tiden, lever Thomas i en evig gjentakelse, ingenting fester seg i hans erindring eller i hans kropp. Med helt ulike virkelighetsoppfatninger blir forskjellene så uoverstigelige at Tara trekker seg tilbake. Slik blir dette også en kjærlighetsroman på sitt sære ikke-psykologiserende, men likevel allmenngyldige vis.

---

Roman

Solvej Balle

Om udregning av rumfang I-III

Pelegraf 2020–21

---

En av de mange småsnurrige logiske konsekvensene av å leve i ulike tider, er at Tara oppfatter seg selv som et monster, mens Thomas er et spøkelse: «Thomas sætter ingen spor i verden, jeg æder den opp. Han er et mønster i huset, jeg er et monster i værelset. Det er mig, der gør en forskel.» Slike lekende ordblødmerier preger stilen til Solvej Balle, og det forbrukerkritiske perspektivet gjør seg stadig mer gjeldende i trebindsverket. Alt Tara spiser og kjøper forsvinner. Hun forbruker av verden. Det gjør ikke Thomas, hans eksistens merkes ikke på omgivelsene, derfor er han et spøkelse.

I takt med en stigende klaustrofobisk følelse i leseren, tiltar jeg-fortellerens ønske om at tiden skal gå i gang igjen, men uten hell: «Jeg har ikke fundet en vej du af den attende november, men jeg har fundet veje og stier gennem dagen, små passager og tunneller, jeg kan færdes i. Jeg kan ikke slippe ud, men jeg kan finde ind.» Sånn konkluderer Tara midtveis i romanen og legger dermed premisset for handlingsgangen i undersøkelsene hun gjør i det videre forløpet.

Årstidsmaskin

I bind to skapes mer bevegelse i fiksjonen. Romanen blir en årstidsmaskin Tara skaper ved å finne klimavariasjon i dagen tiden er stanset på. Hun skriver en årstidsmanual mens hun finner vinter i Norge, påske i Cornwall og sommer i Sør-Frankrike. Som en oppdagelsesreisende observerer hun konstant sin omverden og noterer i årstidsboka hvordan verden fremtrer for henne.

[ Anmeldelse: «‘Bob’ kaster nytt lys over Helle Helles univers» ]

Sansningen av omverden og beskrivelsen av fysiske gjenstander får mye plass i bøkene. Snarere enn å fortelle konvensjonelt, får jeg-fortelleren registrere og gruble over verdens beskaffenhet. Solvej Balle viser i dette romanverket, slik hun også gjorde i nevnte Ifølge loven, at hun er en av de mange arvtakerne etter den franske nyromanens poetikk. Den skrellet bort både tradisjonell psykologisk fremstilling og handlingsgang, det siste blir en konsekvens av den styrende ideen.

Balles tre bøker bygger et helt særegent univers, med egen tidsregning og logikk, full av oppmerksomhet om fakta og konkrete detaljer.

—  Astrid Fosvold

I mangel av framtidshorisont blir Taras tidsantropologiske undersøkelser av tilværelsen også et forsøk på å gripe ut etter fortiden, noe som skaper fylde og essens i romanuniverset. Teksten fylles av faktakunnskap om Romerrikets tid, da den julianske kalenderen ble oppfunnet, som jo er opprinnelsen for vår tidsregning. Likevel er hun ikke interessert i de tradisjonelle årsakssammenhengene fulle av maktkamper, konger og dronninger, derimot i: «Genstandene. Materialet. Det der var blevet båret gennem århunreder.» Balles tre bøker bygger et helt særegent univers, med egen tidsregning og logikk, full av oppmerksomhet om fakta og konkrete detaljer .

Fortelleren konstater ofte at det ikke skjer stort i løpet av dagen. Solvej Balles store fortjenester er at hun likevel oppnår en tekst full av intensitet, nærvær og en rekke pussige følger.

Klimakrisen

Bind III utforsker samfunnsmessige konsekvenser av tidssammenbruddet. Her skapes felleskap og forankring med andre som henger fast i tiden med hukommelsen intakt. De har bevissthet om at deres subjektive tid beveger seg, mens tiden de lever i bare gjentar seg.

Romanen er fylt av et taktilt, konkret og treffende eksistensskapende univers, fanget i glitrende formuleringer.

—  Astrid Fosvold

Romerriket fungerer som et speil i forsøket på en konseptuell forståelse av hvorfor tilværelsen repeterer seg selv. Hvorfor gikk riket under? Spørsmålet gir kontekst til det påtrengende sivilisasjonssammenbruddet personene selv langsomt forstår omfanget av. De blir fremstilt som en liten gruppe overlevende fra et samfunn som er gått i stå. Siden verden ikke fornyer seg, men langsomt tømmes, fordi de bruker den opp, må de løse avfallsproblemer og finne ut hvordan de skal få tak i forsyninger. I den siste boka gjør klima- og miljøperspektivet mer av seg enn i de første bindene, selv om det er et underliggende perspektiv gjennom hele verket.

[ Anmeldelse: «Ekmans skildring av menneske og natur er fri for idyll» ]

Nyskapende verk

Enkelte forfattere klarer å bruke en idé så kreativt at den gir gjenskinn i alle verkets detaljer. Tanken om at tiden har stoppet er ikke original. Det er derimot måten Solvej Balle forløser ideen i romanen på. Ned til minste detalj danner den utgangspunkt for handlingene i det narrative forløpet og gjør dette til et nyskapende verk. Jeg-fortellerens nedskriving av dagene som går, er et forsøk på å hele tiden som har frosset fast, sånn sett er boka selv et svar på det eksistensielle problemet som har oppstått. Med Taras antropologiske undersøke av verden, blir romanen i seg selv en slags beholder, fylt av et taktilt, konkret og treffende eksistensskapende univers, fanget i glitrende formuleringer.

Den sterke indre sammenheng mellom bøkene skaper forventninger til det syvbindsverket om Tara Selter som forfatteren har annonsert. De tre første er samlet nominert til Nordisk Råds litteraturpris for året.