Å se danseforestillinger på toppen av Operataket, er ikke lenger en ny opplevelse. Første gang det ble tatt i bruk var i 2020, der behovet for frisk luft var like prekært som ønsket om å sette en strek for pandemi-nedstengningen av Operaen. Med En midnattssolsdrøm tar Nasjonalballetten igjen dansen ut «i naturen», der vinden blåser i kostymene og man ber til værgudene om ikke å regne. Det er på sett og vis et sjansespill i et land som Norge, men gir noe helt spesielt.
Selv om jeg har vært her oppe før, føles utsikten til sjøen så vel som Holmenkollbakken og et fugleperspektiv på resten av hovedstaden, som unike rammer for scenekunsten. Scenograf Even Børsum har kledd deler av det hvite marmortaket med gress og elementer som indikerer et naturlandskap der årstidene skifter.
Vellykket allianse
Som husregissør for Nasjonalballetten begynner Marit Moum Aune å bli durkdreven i å adaptere klassiske teaterverk til dansescenen. Hun står bak tidligere suksesser som Ghosts – Ibsens gjengangere og Hedda Gabler. I sistnevnte samarbeidet hun med bulgarske Kaloyan Boyadjiev, som er tidligere solist ved Nasjonalballetten. Med En midtnattssolsdrøm oppnår de nok en vellykket allianse, der Aunes bakgrunn fra teateret og Boyadjievs talent som koreograf blir til en forestilling vel verdt billettpengene.
Møtet mellom ulike scenekunsttradisjoner, der skuespillernes psykologiske karakterarbeid kommer til uttrykk gjennom en dansende kropps dynamikk, kan oppleves forfriskende originalt. At dansen denne gangen er inspirert av Shakespeares En midtsommernattsdrøm, er ikke like lett å spore. Selv om vekslingen mellom det eventyrlige og en mer realistisk verden er beholdt. Her aner vi Shakespeares persongalleri i gudene Oberon og Titania, så vel som de fire forelskede ungdommene.
Kreativ komikk
I rollene som guder danser Grete Sofie Borud Nybakken og Shaakir Muhammad så smidig og grasiøst, at det nærmest har noe overjordisk vakkert over seg. Det er likevel ungdommenes dans som gjør sterkest inntrykk. Oppdagelsen av at det vakre kan bære i seg det stygge, ligger mellom linjene i Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Som dans kommer det til uttrykk gjennom et sjalusidrama der danserne bokstavelig talt blir dratt i alle retninger. De virvles ikke bare inn og ut av hverandres kjærlige favntak, slik vi er vant til å se klassisk ballett. Her tar koreografien like fort form som en slåsskamp og et bilde på en voldelig relasjon. Der pyntelige piruetter må vike for at det å snurre partneren rundt, er et ønske om å få henne svimmel og satt ut av spill. Og der man aldri helt kan stole på sin (danse) partner, men risikere å deise ned i bakken fordi han ikke tar deg imot.
Det føles forfriskende å se en koreografi som evner å bringe komikk til scenen på så kreativt vis. I rollene som ungdommene Hermia og Lysander utmerker Anaïs Touret og Vasily Tkachenko seg med et samspill og en bevegelsesdynamikk det til tider slår faretruende gnister av.
---
Ballett: «En midnattssolsdrøm»
Nasjonalballetten, Den Norske Opera & Ballett
Operataket
Regi/koreografi: Marit Moum Aune / Kaloyan Boyadjiev
Musikk: Peter Baden, Felix Mendelssohn, Sony Music
Scenografi: Even Børsum
Kostymer: Bregje van Balen
Lysdesign: Paul Vidar Sævarang
Lyddesign: Peter Baden
---
Smeltende lyddesign
Duettene brytes innimellom opp av en større gruppe dansere som uttrykker seg i et mer moderne bevegelsesspråk og til tøffere tone-beats. Men symbolikken når ikke alltid over scenekanten. Sekvensen der danserne bærer rundt på «kulissene» som her er store grener med høstblader, oppleves mer rotete enn meningsbærende. Det samme gjør bruken av briller med to forskjellige fargefiltre, som publikum får utdelt og blir instruert til å ta på underveis i forestillingen.
Det er som om han gir den globale oppvarmingen tonefølge
— Kjersti Juul
Komponist Peter Baden vever Felix Mendelssohns kjente midtsommernattsdrøm-toner med egenkomponert musikk. Den romantiske eventyrstemningen er fortsatt til stede, men brytes opp. Ikke alt fungerer like godt. Fragmenter av et opptak der en skuespiller siterer dikt fra En midtsommernattsdrøm fremstår noe uforløst og utydelig.
Forestillingen har i forhåndsomtalen blitt beskrevet som en klimaballett. Dette er et aspekt som ikke er like tydelig nå som balletten er ferdig utformet. Best kommer det til uttrykk i lyden av is som knaker og sprekker opp, som en del av Badens lydbilde. Det er som om han gir den globale oppvarmingen tonefølge. Og det er nettopp klangen av smeltende landskap som først og fremst bringer assosiasjonene til klimadebatten, og den urovekkende vissheten om at vi må ta grep før det er for sent. Før årstidene forsvinner og alt bare blir som en evig lang høst.
