Anmeldelser

Sterkt om kropp, svakt om kjønn fra Charlotte Rørth

Charlotte Rørth skaper et kraftfullt følelsesmessig nærvær i sin bok om tro, sorg og kvinnekroppen. Men synet på kjønn heller mot det stereotypiske.

Charlotte Rørths dypt personlige bok starter med en sorgsamtale. Slike samtaler finner sted mellom en prest og familie før en begravelse, slik at sorgen kan settes i gang og salmer kan velges. Det er hennes egen sønn som skal begraves, han har tatt sitt eget liv. Midt i samtalen er det som om hele kroppen hennes settes i bevegelse, som i fødselsveer. Hun velger å anerkjenne det som skjer, velger å si at hun føder døden. «Sorg er som en fødsel, om enn omvendt. Ved en fødsel føder man liv, med sorgen føder man død. Døden blir virkelig.»

At boken starter nettopp i denne hendelsen, er nok ikke uvesentlig. Hun lar oss komme tett på dens viktigste anliggende: Vi er alle kropper, og kvinnekroppen har noen særskilte erfaringer, på godt og på vondt. Å føde og gi liv til tre sønner er noe av det vakreste og mest skjellsettende forfatteren har erfart. Å overleve sitt barn, eller å ikke greie å holde liv i barnet sitt, blir fortalt med stor smerte og skam. Å oppleve en voldtekt som 16-åring, og gjøre valg om ikke å bære fram barnet, er noe av det vondeste hun har vært gjennom. Hendelsen er nakent og ærlig fortalt. Charlottes metode er ikke å tie i hjel tabu, men å tale om dem, derfor foreligger denne boken.

Sanselig kunnskap

For mange er Charlotte Rørth kjent fra bøker hvor hun tar for seg noe som også kan betegnes som et tabu i vår sekulariserte verden: Å ha religiøse erfaringer. (Jeg møtte Jesus- bekjennelser fra en motvillig toende, Vi møtte Jesus, Du er jo lige her). En del vil ikke engang orke å lese disse refleksjonene, fordi premisset om at det er mulig å treffe Jesus og tale med ham blir for fjernt.

Forfatteren er imidlertid ikke opptatt av at leseren går god for det hun erfarer, men at vi tar til oss kunnskapen hun trekker ut av det. Samme innstilling synes å gjelde for den nye boken, Med rak rygg. Kroppens og sansningens epistemologiske mulighet, at en kan oppnå kunnskap i erfaringer som overskrider intellektets begreper, er anerkjent i flere fagdisipliner.

Skeptisk bibelleser

For journalisten og den motvillige troende Charlotte, kommer troen til henne gjennom et overveldende nærvær med Jesus. I dette møtet opplever hun for første gang at hun blir sett på som et menneske, og ikke kun som kvinne. Hennes nysgjerrighet trigger henne til å lese Bibelen, for å se om denne feminismen kan gjenfinnes i bibelens skrifter. Hun er skeptisk, siden hun vet at kristendommen har vært (og er) kvinneundertrykkende.

Rørth blir overrasket. Hun blir en begeistret prest som vil åpne og tolke skriftene for oss. Noen av de fineste passasjene i boken er når forfatteren leter etter og finner gjenkjennelse i kvinnefortellingene i Bibelen; i den om kvinnen som fikk rak rygg, i fortellingen om kvinnen som fikk hele sitt liv avslørt og bekreftet ved brønnen. Utvalget eller blikket er ikke originalt, men forfatteren evner likevel å gjøre portrettene leseverdige med ord og vendinger som ikke kjennes utbrukte.

---

Sakprosa

Charlotte Rørth

Med rak rygg. En mors fortelling om sorg og overgrep

Oversatt av Andreas Kristiansen

184 sider, Verbum forlag 2022

rørth

---

Det er i fortellingen om Maria at forfatteren finner mest gjenkjennelse, Maria fødte også en sønn som døde. Rørths refleksjon over Marias tunge sorgkropp og marmorskulpturen Pietà, er noe av det mer gripende jeg har lest i denne sjangeren.

Svakt om kjønn

Jeg har tidligere nevnt at det viktige utgangspunktet for Charlotte Rørth er å minne oss om at vi alle har kropper, og at kvinner har særskilte erfaringer fordi deres kropper er andre enn mannens. At kvinners erfaring og kvinnehelse er blitt underkjent på grunn av patriarkalske tradisjoner i kirke og samfunn, er et velkjent premiss i feministisk kritikk. Charlotte Rørth slår inn åpne dører for alle som har lest seg opp på feministisk teori. Men det aner meg at forfatteren henvender seg til lesere som trenger en introduksjon. Da er det greit å starte i denne enkle tilnærmingen: Vi trenger å snakke fram kvinners erfaringer som er blitt glemt eller bevisst utelatt. Dette kalles gjerne gynosentrisk tilnærming og har vært en øyeåpner for mange.

Charlotte Rørth slår inn åpne dører for alle som har lest seg opp på feministisk teori.

—  Valborg Orset Stene

Et slikt blikk kan være med å oppvurdere kvinneerfaringer og dermed omstrukturere noe av maktforholdene. Risikoen er at tenkningen om kjønn som enhetlige kategorier og motsetninger, dikotomier, fortsetter. Slik bekreftes avstanden og en kan stå i fare for å reprodusere kjønnsstereotypier.

Jeg synes Rørth tenderer å gå i denne fella. Å oppvurdere det ene kjønnet på bekostning av det andre, er å videreføre en uheldig ubalanse. Hun nevner mange av våre mest kjente kvinnelige mystikere og gjør rett i løfte dem fram, men samtidig gjøres et poeng av at de er kvinner og at hun selv kanskje heller ikke hadde fått sine åndelige erfaringer hvis det ikke var for at hun er kvinne. Alle som har lest sin kirkehistorie vet også at det finnes mange mannlige mystikere, så det er ikke gitt at erfaringene er betinget av kjønn.

Michelangelo's Pieta

Kvinne versus menneske

Rørth insisterer langs to linjer. På den ene siden vil hun trekke fram det særegne ved kvinner og banke inn at kvinner ikke har mindre verdi fordi vi er kvinner, selv om samfunnet og vår tradisjon fortsetter å fortelle oss det. Samtidig holder hun fram kunnskapen fra møtet med Jesus, hvor hun kjente det frigjørende i ikke å bli sett på som kvinne, men som et menneske. Dette kan virke forvirrende. Hvorfor er det frigjørende å ikke bli sett som kvinne, er det fordi det ofte erfares som negativt? Fordi det reduserer mulighetene? Men skulle ikke Jesus sitt blikk kunne være løsrevet fra en slik jordisk måte å se mennesker på?

Å oppvurdere det ene kjønnet på bekostning av det andre, er å videreføre en uheldig ubalanse.

—  Valborg Orset Stene

Jeg opplever ikke at forfatteren helt tar fatt i denne kompleksiteten, eller ordsetter dilemmaet. Et feministteologisk svar ville være at Jesus sitt blikk uansett evner å se henne som en kvinne, uten at det reduserer, men at det anerkjenner og fullender det hun er ment å være.

Alle typer kropper

Rørth både nevner og lener seg inntil flere norske skribenter. Her er henvisning til Kristin Lavransdatter, til boken om bibelens kvinner fra Alf Kjetil Walgermo, til boken Skam av Marie Farstad og ikke minst den sagnomsuste artikkelen om hersketeknikker av Berit Ås. Rørth har vært mye i Norge som foreleser og taler, og det kan synes som hun har dratt nytte av en norsk faglighet om de temaene hun vil skrive fram.

Jeg skulle riktignok ønske at hun også hadde gjort seg mer kjent med norsk feministteologi. Da hadde kanskje drøftingen om kjønn blitt mer spenstig og mer kompleks. Men når det er sagt, mot slutten inntar hun en posisjon som kan gi håp for neste bok. Her bruker hun ord som «inkarnert tro», og sier at det er noe livsbejaende ved at flere tar kroppen med i troen.

For meg blir det mer spennende når vi kan snakke om alle slags kropper, og ikke bare det ene av de angivelige to kjønn. Det er som om Rørth her har en antydning til skeiv teologi. Hun sier at «Vi må øve oss i å se forbi kjønnet og få øye på mennesket. Det tar tid å lære. Vi må finne ut hvor mye vi lar vårt eget blikk preges av at vi er mann eller kvinne.» Kanskje vi kan håpe på mer utfyllende refleksjoner om at kjønn er ikke bare noe vi er, men noe vi handler etter, i tråd med nedarvede forventninger.

Med rak rygg har gitt meg mange gode leseminutter. Innimellom undrer jeg meg hvordan hun makter å gi et så sterkt følelsesmessig nærvær i en tekst med så få ord. Jeg venter gjerne på neste bok av Rørth. Ja, det er fristende å si: jeg er ikke uberørt.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser