Sterkt om kropp, svakt om kjønn fra Charlotte Rørth

Charlotte Rørths dypt personlige bok starter med en sorgsamtale. Slike samtaler finner sted mellom en prest og familie før en begravelse, slik at sorgen kan settes i gang og salmer kan velges. Det er hennes egen sønn som skal begraves, han har tatt sitt eget liv. Midt i samtalen er det som om hele kroppen hennes settes i bevegelse, som i fødselsveer. Hun velger å anerkjenne det som skjer, velger å si at hun føder døden. «Sorg er som en fødsel, om enn omvendt. Ved en fødsel føder man liv, med sorgen føder man død. Døden blir virkelig.»

At boken starter nettopp i denne hendelsen, er nok ikke uvesentlig. Hun lar oss komme tett på dens viktigste anliggende: Vi er alle kropper, og kvinnekroppen har noen særskilte erfaringer, på godt og på vondt. Å føde og gi liv til tre sønner er noe av det vakreste og mest skjellsettende forfatteren har erfart. Å overleve sitt barn, eller å ikke greie å holde liv i barnet sitt, blir fortalt med stor smerte og skam. Å oppleve en voldtekt som 16-åring, og gjøre valg om ikke å bære fram barnet, er noe av det vondeste hun har vært gjennom. Hendelsen er nakent og ærlig fortalt. Charlottes metode er ikke å tie i hjel tabu, men å tale om dem, derfor foreligger denne boken.

Sanselig kunnskap