Haydns seier over tiden

Haydn var et «lett» menneske, lett til sinns for det meste. Så vidt vi vet. Derfor er også Gud i godt lune når Haydn «forteller». Tonemalende (fisken spreller, fuglene synger, og hvalen krever basstemme) tar han for seg skapelsen dag for dag, og avslutter med en mildt jublende sekvens med Adam og Eva på toppen.

Ordenspolitiet ville i dag vært ute med rødblyanten når Eva «tilber» Adam og ikke finner ord for sin underdanighet. Men jeg nekter å rette det. Det får være som det er.

Religiøs sannhet

En ny innspilling tar temperaturen på dette dramaet fra de første årene av 1800-tallet. Jordi Savall, den spanske gammelmusikk-guruen framfor noen, har – etter utallige innspillinger av musikk fra renessanse og barokk – tatt ett steg fram, og er i klassisismen. Det kler ham. Senest for et år siden kom en like oppsiktsvekkende innspilling med den italienske gammelmusikk-spesialisten, Giovanni Antonini, som spilte dyr og fugler og fisker og trær og hav ut av kaos, som om det lyder: All religiøs sannhet begynner med på ett eller annet vis å akseptere Skapelsen, enten den har gått fort eller sakte.

Antonini er spretten og elegant, veldig vakker – Savall graver dypere og omtenksomt, for ham er det motstand i skaperverket, det går ikke uten friksjon, det er hans varemerke i alt han gjør – det er til å hvile i. Over det hele skinner solen, da den er skapt.

En strålende dag

Så hvor starter Haydns Skapelsen? I kaos. Ikke stormens kaos, men i en skummel ro, det gravide altet, en tilstand av bitene som til slutt skal settes sammen og bli «første dag». En strålende dag etter at komponisten har forvirret oss og slått oss ut med en mektig «knyttneve» av en C dur-akkord, et urovekkende øyeblikk, som selv Wagner neppe hadde kraften, enn si sjel, til å finne. Her høres og modelleres stemmen så vi humrer av velvære.

Den som legger øret til verdensaltets «musikk» kommer tilbake med visdom. I oratoriet Skapelsen finner vi visdom, nesten naiv visdom, kall det tillit ... Det står i kampsonen mellom tiden som går og tiden som er. Mens sekundviseren spankulerer knusende gjennom tilværelsen som en slags livløs hoffmansk mekanikk, sier Haydn: Vent, hør – da blir vi herre over tiden, ikke den over oss. Gjør vi ikke det, blir tiden stadig flyktig og forbifarende.

Jordi Savall lager musikk som en endeløs karakteristikk av nå-et.

—  Olav Egil Aune

I denne praktfulle innspillingen får vi tid til å tenke. Savall lager musikk som en endeløs karakteristikk av nå-et, hvert øyeblikk føder det neste i en organisk prosess. Musikkopplevelse er sansning av øyeblikk, tidspunkter, men den er også forventning og oppfyllelse. Savall er på den gode tidens parti.

---

Album klassisk

Joseph Haydn

Skapelsen (The Creation)

Dir: Jordi Savall

Solister: La Capella Reial de Catalunya/Les Concert des Nations

AliaVox 2021

AVSA 9945/ Naxos Norway

---

Måtte bæres ut

Haydn gikk ut av livet som 77-åring – med Skapelsen i kroppen. Noen måneder før han døde, var han til stede – hans siste «opptreden» ved en framførelse som gjorde sånt emosjonelt inntrykk på ham at han måtte bæres ut, mens Beethoven, som var der, reiste seg og kysset hånden og pannen hans.

Sånt virker patetisk på moderne lesere, men det forteller likevel noe, la oss ta det med. Vi snakker i alle fall om kanskje den mest fortrolige av komponistene, den minst overlegne, den som liksom tar handa vår som om han er én av oss.

Haydn skriver et sted at han én gang hørte en stemme som sa: «Det er så mange ulykkelige og mistilfredse mennesker ‘her nede’, mennesker som er knuget av sorg og bekymringer. Arbeidene dine vil én dag være en kilde som mennesker drevet av angst og fortvilelse kan finne øyeblikk av hvile og oppkvikkelse i». Nettopp.