Tove Ditlevsens perle fra 1968 fortjener ny oppmerksomhet

Få kan bruke sitt eget liv som råstoff for diktning så raffinert som Tove Ditlevsen, enda færre skildrer psykisk sykdom innenfra så overbevisende som hun gjorde i Ansiktene.

Det mest slående ved den femtifire år gamle romanen er dens aktualitet i dag, selv om barnebokforfatteren i boka martres av tanker om at hun er akterutseilt. Romanen var sannsynligvis forut for sin tid i sin fremstilling av psykosens vesen, metoo-tematikk, patriarkalsk kjønnsrolleoppfatning, og i å leke med elementer fra forfatterens biografi.

Lenge før virkelighetslitteratur ble et begrep var Tove Ditlevsen en av de forfatterne som åpent brukte sitt liv som utgangspunkt for litteratur. Særlig i siste halvdel tar forfatterskapet en selvbiografisk vending, selv om forholdet mellom hennes liv og verk langt fra er entydig. I hennes tilfelle er det helt riktig å si at «hun gjorde livet til kunst og kunsten til sitt liv».

Kritisert av modernistene

Ansiktene, som nå er oversatt til norsk på nytt, bygger på Tove Ditlevsens egne erfaringer med kortvarige psykotiske tilstander. Romanen er den første av to som henter inspirasjon fra det turbulente ekteskapet med Victor Andreasen, hennes store kjærlighet. Den andre, Wilhelms værelse (1975), er et sublimt kunststykke hvor hun forutsier sin egen skjebne. Tove Ditlevsen begikk selvmord et halvt år etter at boka kom ut.

Da Tove Ditlevsen utga Ansigterne i 1968 var modernismen toneangivende kunstsyn i Danmark og hun led under samtidens litterære kritikk som mente at hun ikke spilte etter de nye notene. Men romanen viser at hun fullt ut besitter modernismens innsikter, om enn ikke helt på de vilkår datidens kritikerstand ønsket seg.

Romanen var sannsynligvis forut for sin tid.

—  Astrid Fosvold

Interessant nok foregriper Ditlevsen synspunktene i romanen: «Hun har aldri oppdaget modernismen. Ungdommen ler av henne». Romanens mange paranoide selvplageriske mareritt utløses også av at hovedpersonen, Lise Mundus, ikke har skrevet en linje på to år. Ditlevsens alter ego befinner seg i kunstneriske krise.

Masker og rollebytter

Ansiktene reflekterer gjennomgående over ansikter som masker vi bærer, andre ganer er de noe som oppfattes fragmentert, tenk på de oppløste ansikter vi ser hos Picasso. Metaforen lånes fra Rilkes roman Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910), påpeker blant andre Karen Syberg i biografien Tove Ditlevsen, myte og liv (1997).

---

Roman

Tove Ditlevsen

Ansiktene

Oversatt av Hilde Lyng

Oktober 2022

---

Romanens oppfatning av ansikter er tett knyttet til sykdomsutviklingen til Lise Mundus. At ansikter skifter eier, er paranoide vrangforestillinger, men også rollebytter og identitetsforskyvninger. Og det er jo ikke helt uten forbindelse til den måten Tove Ditlevsen spilte seg selv ut på i offentligheten.

Ansiktene fremstiller innsiden av et mareritt, utløst av Lises Mundus tanke om at mannen hennes Gert forgriper seg på datteren og av krisen hun befinner seg i som forfatter.

Psykosens vesen

Skildringen av en fremvoksende paranoid psykose som senere slår ut i full blomst på lukket avdeling, er uhyggelig sterk og innsiktsfull. Ditlevsen lar leseren kjenne på Lises forvrengte oppfatning av omgivelsene gjennom ektemannens og hushjelpens konspiratoriske stemmer i vannrørene, mikrofoner som snakker ut av hodeputen. De rotter seg sammen, baksnakker henne og ønsker henne død. Misoppfatninger av situasjoner fører til at hun trer inn i en forfølgelsesmaskin, der enkle assosiasjoner forvrenger virkeligheten. Samtidig oppfatter Lise seg selv som frisk. Alt hun hører er riktig. Tove Ditlevsen har skapt et uovertruffent bilde av psykosens vesen.

[ «Danske Helle Helle med selvbevisst innertier» ]

Men enda sterkere inntrykk skaper de utløsende faktorene. Under psykosen dominerer nagende samvittighetskvaler. Lise Mundus klandrer seg selv for at hun har satt kunsten over livet og foran datteren.

Handlingslammelse

Tidlig i Ansiktene, i overgangen mellom drøm og virkelighet, registrerer Lise Mundus vagt konturene av en innsikt hun ikke vil ha. Fra sengen ser hun datteren Hannes røde sko, som ektemannen har gitt henne. Synet av skoene gjør Lise så ubehagelig stemt at hun må reise seg og ta skoene ut av værelset for å kunne sove. I 1963 utga Ditlevsen novellesamlingen Den onde lykke. I den finnes novellen De små sko, som spiller ut det samme motivet. I virkelighetens verden opplevde Tove Ditlevsen at Victor Andreasen forelsket seg i hennes voksne datter, ifølge biografen Syberg.

Ditlevsen lar leseren innse at Lise kanskje opplever psykosen som beskyttelse fra virkeligheten.

—  Astrid Fosvold

Tekstens hentydninger til Lises vage anelser slår inn med full kraft. Dertil åpner romanen med at Gert søker trøst hos henne fordi elskerinnen har begått selvmord. Temaet fordobles fordi Ditlevsen lar hushjelpen stå i seksuelle relasjoner både med ektemannen og sønnen.

Siden Lises virkelighetsoppfatning er så skjør, er det uavklart hva som bare foregår i Lises fantasi og hva som er reelt. Likevel leder den dominerende følelsen av handlingslammelse og passivitet til at situasjonen nesten oppleves klaustrofobisk. Ditlevsen lar leseren innse at Lise kanskje opplever psykosen som beskyttelse fra virkeligheten.

[ «Fra nonnekloster til feministisk utopi på 1100-tallet» ]

Når Lise Mundus mistanker bare antydes i fiksjonen, kan henge sammen med at hun vil ikke ta inn over seg det hun aner. Hun klarer ikke å handle, makter ikke gripe inn. Ditlevsen behandler teamet vagt og lar det hvile mellom Lises virkelighet og fantasi, fordi hun snarere utstiller passiviteten og den sviktende handlingen. Å legge vekt på handlingslammelse overfor følelsen av mannens totale mangel på dømmekraft og svik, fremstår i dag langt mer troverdig, helt tråd med hva vi vet om en rekke slike tilfeller.

At Lise Mundus snarere får kunstnerisk inspirasjon enn handlekraft til et oppgjør, er et selvoppgjør uten sidestykke.

Biografi og fisjon

Psykosen blir på mange måter en metafor som gir Tove Ditlevsen et kunstnerisk overskudd og frihet. Mot slutten viser hun åpent at den tilbyr en kime til innsikt: «Men hva var virkelig her i verden, og hva var ikke virkelig? Var det ikke en slags sykdom at folk kunne gå rundt og holde på sitt eget jeg?» Her hintes om at den måten hun spiller ut ulike identiteter på i teksten, også er en kommentar til den måten hun bruker seg selv på.

[ «Viemose gjør mors sinne til ærlig humor» ]

Romanens ansikt-tematikk kunne også være et bilde på hennes lek med roller i spillet mellom det biografiske og fiksjonelle livet. Kompromissløst hevder hun sitt eget kunstsyn på tvers av det som var gjengs tone i samtiden. Slik fikk vi overlevert en klassikerperle høyaktuell for vår tid.