Eventyr som gjør sterkt inntrykk

Kim Fupz Aakeson er en danske med lett tilgang på fantasi – en illustratør som etter hvert fant ut at han heller ville jobbe med ord. Han er en artig skrue som også har jobbet som blant annet postbud, metallstøper og bakersvenn, men han er nok mest kjent for sine over hundre bøker.

Stian Hole er norsk grafisk designer, illustratør og forfatter, kjent for sine bilder som kombinerer foto, tegning og databearbeiding. Han er solid prisbedrysset både i Norge og internasjonalt.

Nå har ord og bilder krysset hverandre over Skagerak og blitt til tre drømmende og ganske virkelighetsnære bøker.

Samstemte

Eventyr heter den boka de presenterer nå. Den første het Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom, og i fjor kom Ting som blir borte. Bøkene er frittstående, men de har likevel en felles tone. Og det er ikke bare fordi Holes illustrasjoner er så karakteristiske – de to samarbeidspartnernes tilnærming til fortellingen tar oss med inn i en virkelighet med mange av de samme ingrediensene.

Tap er en slik ingrediens. Dette er ikke bøker som får deg til å gapskratte. Tror jeg da. Hvem vet, her er en del snertne innfall gjør at jeg smiler og kjenner en varm strøm av godhet gjennom kroppen. Men tapet er et grunnleggende premiss i fortellingene, enten det handler om at ens bestevenn flytter til Australia, at morfar blir stadig mer glemsk, at man trues med å miste jobben, eller at mormors hunder dør.

Nærhet mellom generasjoner

Nærheten mellom generasjonene er en annen ingrediens i Holes og Aakesons prosjekt. Mormor og morfar er med. Ikke bare i en romantisk forskjønnet versjon med gyngestol, boller og saftogvann. Nei disse besteforeldrene blir senile og havner på sykehjem, både i boka Ting som blir borte og Eventyr.

---

Bildebok

Kim Fupz Aakeson og Stian Hole

Eventyr

48 sider, Cappelen Damm 2022

---

Det er realistisk framstilt, uten omsvøp, men samtidig virker det ikke trivielt. Hendelsene betraktes fra blikket til barnebarnet, som skjønner den gamles frustrasjon. Slik hjelper de hverandre til å takle det. Eller snarere: Aakeson hjelper oss lesere til å leve med historien, som egentlig er forferdelig, slik forfall og død ofte er. Den preges av både opprør og forsonlighet, og den fører til ønske om mer samvær med den gamle. Slik er det i boka, og jeg skulle tro, slik vil det være i hodet til lesere med gamle (beste)foreldre også.

Vi kan dikte oss selv inn i fortellingen slik vi ønsker.

—  Marianne Lystrup

Fanget på sykehjemmet

I Eventyr gjør Stian Holes fabelaktige bilder sterkt inntrykk. Først den nitriste skildringen fra «stua» på sykehjemmet og så ikke minst i illustrasjonen der han løfter alt inn i en karikert eventyrverden. Her samles hele sykehjemtilværelsen i ett eneste, talende bilde, som viser umyndiggjøringen og forfallet i et eneste stort skrik.

[ «Poeten Trygve Skaug har lagt øret tett til barnemunn» ]

Eventyr er jo bokas tittel, så det passer bra, skjønt stort sett henspilles det på at mormor er så god til å fortelle eventyr at det holder å gi henne stikkordet: «Det var en gang», så kommer det ett trillende. Deilig er det også å bli med barnebarnet og mormor på tur inn i de eventyrlige bildene Hole har laget til «utfluktene» Aakeson har latt dem legge i vei på. Her oppheves avstanden mellom ung og gammel, som ellers preger så mange forhold i livet, og vi kan dikte oss selv inn i fortellingen slik vi ønsker.

Når to skapende kunstnere som Hole og Aakeson er så åpenbart på nett som vi ser at de er her, blir to pluss to bedre enn fire.