Filmen utnytter hver mulighet til å skape ytterligere sorg og fortvilelse

Det begynner som et mareritt: Lydlagt av illevarslende institusjons-støy følger vi en kvinne på besøk i fengsel. Hun skal møte sin dødsdømte mann for siste gang. Kvinnen som snart skal bli enke låses inn på cella, døren slamres i øynene på publikum. Vi hører bare gråten hennes.

Uten skyld er en både sober og dramatisk behandling av dødsstraff og dens konsekvenser. Ett år etter henrettelsen blir hovedpersonen Mina på det rene med at mannen var uskyldig dømt. Kampen for oppreisning motarbeides av et ærekjært byråkrati og hennes egne begrensede ressurser.

Hun er samlebåndsarbeider på en melkefabrikk og har eneansvar for en syvåring med hørselshemming. Den avdøde ektemannens familie truer med rettssak for å få foreldreansvar. Men en dag skaper en ukjent hjelper mer lys i tilværelsen. Hvem er han, og hva er hans motiver?

[ «Blant nyere filmhistories mest oppsiktsvekkende debuter» ]

Regimekritikk

Ønsket om rettferdighet og verdige løsninger er den viktigste drivkraften, og sammenligninger med landsmannen Asghar Farhadis filmer trenger seg på. Aller mest slekter kanskje Uten skyld på skilsmissedramaet Nader og Simin – et brudd, som vant Oscar for beste fremmedspråklige film i 2011. Begge tematiserer komplekse omstendigheter rettssystemet mangler vilje og evne til å forstå, og begge benytter seg av nøkterne virkemidler, naturalistisk skuespill og en handling som stadig intensiveres. Regimekritikken er tydelig, samtidig som det også finnes forståelse for menneskene som må jobbe i et umenneskelig system.

Men det ikke tvil om at det er hovedpersonen i Uten skyld som skal ha publikums sympati. Henrettelsen av ektemannen var uunngåelig, lyder omkvedet fra myndighetene. Uskyldig eller ikke, det skjedde med Guds vilje. Men litt over midtveis, skrur filmskaperne på perspektivet og lar oss oppleve verden slik en angrende maktperson ser den. Slik utvides både forståelsen og tragedien.

Uten skyld er en film som ønsker å være tragisk, som utnytter hver mulighet til å skape ytterligere sorg og fortvilelse

—  Einar Aarvig

Stemmer og lyder

Regissørene Behtash Sanaeeha og Maryam Moghadam (som spiller Mina) har blitt omtalt som et nytt kraftsentrum i iransk filmproduksjon. Uten skyld er deres fjerde samarbeid og kan vise til gode kritikker og internasjonal festivaldeltakelse. Den er slikt sett et tegn på at persisk film rommer flere fortellerstemmer enn tidligere nevnte Asghar Farhadi, Panah og Jafar Panahi, og enda mer legendariske Abbas Kiarostami.

Hendelsene, menneskene og miljøene fremstilles med realisme, samtidig som filmskaperne vet å stramme skruene: Som i kinoaktuelle Veien videre, spiller lyddesignet en avgjørende rolle. I stedet for musikk, brukes truende klanger fra samlebånd, trafikk, korridor-ekkoer og lett persisk pop fra en naboleilighet som understrekninger av handlinger og følelser.

Hvis filmen skal oppleves på en hjemmeskjerm, bør det skje med høyt volum og/eller øretelefoner, på tross at den i den på overflaten presenterer seg selv som «lavmælt».

[ En tvilsom helt speiler iranske løgner ]

---

Drama

Uten skyld

Av: Behtash Sanaeeha, Maryam Moghadam

Med: Maryam Moghadam, Alireza Sani Far, Pouria Rahimi Sam

Premiere fredag 6. mai

---

Tragedie som metode

Effekten er suggererende og skaper innlevelse i den overraskende underholdende handlingen, en handling som riktignok gjerne kunne vært ytterligere rendyrket. En rekke sideplott – de fleste med brodd mot strukturelle maktforhold – truer av og til med å fjerne oppmerksomheten fra det mest sentrale: Irans omfattende bruk av dødsstraff.

Landet er helt i verdenstoppen når det gjelder offentlige henrettelser – nesten 300 dømte ble drept av iranske myndigheter i 2021. Det var en økning på 26 prosent fra året før.

Persongalleriet er akkurat passe interessant til å fortelle historien filmskaperne ønsker, men rollefigurene fremstår ikke nødvendigvis som helhetlige, komplekse mennesker med psykologi og livserfaringer. Her og der grenser både de og handlingen mot det tilgjorte og kunstige. Uten skyld er en film som ønsker å være tragisk, som utnytter hver mulighet til å skape ytterligere sorg og fortvilelse.

Resultatet er uansett et severdig og fengende innblikk i institusjonell urettferdighet, sett med øynene til hverdagsmenneskene som rammes av den. Det er vanskelig å tenke seg en kunstform mer egnet til å skape denne type empati enn spillefilmen.