Anmeldelser

Monstrøst om morskap fra Olga Ravn

«Arbeidet mitt» velter seg utover i et ubehersket, mørkt og sant oppgjør med barseltidas lykkejag.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Fordi jeg er trøtt, utsetter jeg å begynne på denne anmeldelsen. Jeg støvsuger i stedet; den typen arbeid som kan gjennomføres uten fungerende hjerne. Grunnen til at jeg er trøtt, er at jeg er mor. Sønnen sov usedvanlig dårlig i natt, ergo sov jeg usedvanlig dårlig i natt. Å skrive denne teksten er arbeidet mitt; det gir meg penger. Men å være våken om natta er også arbeidet mitt.

Når den danske kritikerroste forfatteren Olga Ravn skriver om å bli mor, har hun kalt boka for Mit arbejde. Boka, som nå foreligger på nynorsk i Inger Bråtveits fine oversettelse, skildrer nettopp alt arbeidet det er å være mor. Og ikke minst hvordan morsarbeidet skiller seg grunnleggende fra arbeidet en far gjør. For Ravn blei graviditeten, fødselen og sønnens første leveår ei oppvåkning fra det hun nå kaller en drøm om at hun var likestilt med mannen. For, som hun påpeker, er arbeidet ei mor og en far gjør den første tida, langt fra likt fordelt:

kvinnene sitt lønlause /arbeid // fødselen /graviditeten // du seier / du vil vera likestilt /med meg // men me er ikkje like // denne søte leiken du leikar / at me er eins

Forløsende skrik

Denne forskjellen bunner ikke bare i at kvinne- og mannekroppen er ulike, men like mye i historia. Sammenligna med forfedrene sine, har dagens fedre omtrent alt å vinne. Ravn, derimot, kjenner byrden av alt slitet kvinnene før henne har gjort.

Ravn kjenner byrden av alt slitet kvinnene før henne har gjort.

—  Ulla Svalheim

Selv om jeg selv ikke har opplevd samfunnets fødselsprat så øredøvende lykkefokusert som Ravn må ha gjort – til det har jeg kanskje lest mange nok av de siste åras barsel- og barneromaner her til lands – opplever jeg Ravns kritikk av hvilke forestillinger som råder om moderskapet høylytt relevant, og dessuten forløsende slik et skikkelig skrik kan være det.

Like mye som jeg leser glupsk, på jakt etter innsikt i hva jeg selv har vært gjennom – Ravn har bøttevis av formuleringer som gir meg mer klarsyn i fødselstransformasjonen og dessuten armslag i morsrolla – leser jeg med nysgjerrighet på alt jeg ikke kjenner meg igjen i.

Mors ulykkelige dag

For Ravn var fødselen langt fra noen lykkelig dag. Snarere følte hun at hun mista seg selv på fødestua, at hun lå tilbake som et tømt hylster, at tilknytninga til barnet mislyktes og at hun blei fylt av natt i tida som kom. Det er lett å diagnostisere dette som fødselsdepresjon. Men hvis en gjennom denne klassifikasjonen skiller ut disse erfaringene og dermed bare gjøre dem relevante for andre fødselsdeprimerte, overser en mye av det Ravns bok har på hjertet: at hvordan ei mor har det etter fødselen, henger nøye sammen med hvilke forestillinger hun møter den omveltende erfaringa med. For eksempel denne om ekstrem lykke, som kan kjennes som et øredøvende krav, og ikke minst som noe en har feila på om en ikke kjenner den.

Slik er den personlige opplevelsen tett sammenbundet med hvilke forestillinger samfunnet produserer.

---

Roman

Olga Ravn

Arbeidet mitt

Oversatt av Inger Bråtveit

429 sider, Samlaget 2022

ravn

---

Frankenstein

Når Ravns bok gjør mye sterkere inntrykk på meg enn den jevne barselboka har gjort, handler det først og fremst om form. For Arbeidet mitt er ei monstrøs bok som velter utover og knapt eier beherskelse. Dette rotet er deilig å lese, fordi erfaringene ikke er pressa inn i ei tydelig form med start, midtdel og slutt, og dermed heller ikke har én bestemt dramatisk kurve. Heller utgjør boka en mangefasettert tekst som har omfavna mangelen på sammenheng. Den består av 13 begynnelser, 28 fortsettelser og ni avslutninger. Sjangermessig varierer den hovedsakelig mellom dikt og prosapartier, men dagboksnotater, brev, journaltekster og dramatikk finnes. Også fortellerposisjonen er vekslende: I tillegg til et jeg, opptrer Anna som fortellerens parallelle skribent. Slik benytter Ravn seg av fiksjonens mulighetsrom til å dikte fram ei anna utgave av seg selv.

Midt i rotet får Ravn godt fram hva det er som står på spill i fødselen av et barn, og i samme krampetrekning: av ei mor.

—  Ulla Svalheim

Om Mary Shelleys roman Frankenstein fra 1818, skriver Ravn at det er ei intendert kunstig bok. Som Frankensteins monster er sammensatt av mange ulike døde deler, er boka satt sammen av litterære elementer fra ulike sjangre. Disse elementene:

«skapar ei spenning som lyner frå sidene, ei spenning som står fram som langt meir verkeleg for meg, tettare på kven eg er som menneske, og korleis eg opplever verda, enn 100 sjølvbiografiske romanar til saman.»

For kan det ikke være sånn, som Ravn spør, at fiksjonen kan komme tettere på en sann opplevelse av for eksempel det å bli mor, enn en rettfram virkelighetskontrakt kan gjøre? I alle fall opplever jeg form- og fiksjonsleiken i Mit arbejde som sann på en befriende måte. Som Frankenstein er også Ravns bok et sammensatt lappeteppe som er både ærlig og sår. Og innsiktsfull: For midt i rotet får Ravn godt fram hva det er som står på spill i fødselen av et barn, og i samme krampetrekning: av ei mor.

Til hjelp

En tydelig ambisjon ved romanen er å motvirke lykkejaget og perfekthetspresset nye mødre kan kjenne på. Ravn skriver:

«Eigentleg er eg interessert i feltet mellom kva som er etablerte sanningar me fortel kvarandre om fødsel, graviditet og barsel, og korleis folk reint faktisk har det. Eg trur det er svært mange problem som elles ikkje er naudsynte, som kjem frå denne staden. Det totale misforholdet mellom historia om fødselen og fødselen i seg sjølv.»

Like etter følger hun opp med å spørre retorisk om det ikke er nettopp derfor hun skriver boka, for å «gjera misforholdet mindre, for å gjera det enklare å verta mor?» Dette engasjementet har også fått henne til å gi ut Min barsel. En dagbog til nye forældre. Den er nettopp det tittelen sier: ei dagbok til egenutfylling, rikt illustrert og på skikkelig papir, kuratert av Ravn, med plass til å notere bekymringer, sorger, og tegne opp trøtthetsskalaer.

Det er noe høyst upretensiøst over at Ravn har latt romanen Arbeidet mitt få denne dagboksparallellen. Som sier dagboka at litteraturen ikke skal stå på noen pidestall, men heller har som et av virkeområdene sine å være til hjelp.

Ulla Svalheim

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser