Anmeldelser

Kan kunsten frigjøre oss?

De beste verkene på årets Veneziabiennal kretser rundt frihet og oversette grupper.

The Milk of Dreams, den 59. Veneziabiennalen

Hva kan kunst bidra med i motstanden mot krig og vold? Et slikt spørsmål er påtrengende på årets Veneziabiennale, den 59. i rekken, hvor de siste brikkene falt på plass samtidig som Russland gikk til krig mot Ukraina.

Et slikt spørsmål bistår dessuten betrakteren med å gjennomskue en lammende stor mengde kunst, tåkeprat og konstruerte problemstillinger, som vanligvis preger noe av kunsten – her i Venezia, som ellers. Man blir rett og slett sulten på konkrete perspektiver og nye løsninger når man ser etter slik nytte.

Flere steder dukker det da også opp øyer hvor slike tanker får utfolde seg, ikke minst i den store mengden fabulerende verk, deriblant den gigantiske utstillingen på Peggy Guggenheim-museet, hvor tankeflukter er regelen snarere enn unntaket.

Det samme gjelder avdelingen med kvinnelige surrealister på hovedutstillingen på Giardini, det ene av to store utstillingsområder under biennalen (det andre heter Arsenale). Her får vi stifte bekjentskap med blant andre Leonora Carrington, som kurator Cecilia Suleimani har hentet tittelen til biennalen fra.

Slagmark i Giardini

Med krig i bakhodet er den mest iøynefallende installasjonen likevel de ukrainske kunstnerne Borys Filonenko, Lizaveta German and Maria Lanko midt i Giardini. Verket består av svidde rester av trekonstruksjoner og sandsekker som tårner seg opp, à la typen ukrainerne har lagt rundt offentlige monumenter for å beskytte mot russiske angrep.

Denne «slagmarken» midt i kunstens høyborg er et tankekors, for omgivelsene dannes av paviljonger tilhørende nasjoner som er beskyttet av Nato-pakten. Vi minnes dermed om at noen er bedre stilt enn andre, på grunn av alliansene man har inngått. Selv om Ukraina får både enorme doser sympati og våpen, ville saken naturligvis vært en helt annen om Nato hadde gått inn for å forsvare landet.

Frykten for en ny verdenskrig er naturligvis stor, men spørsmålet er om løsningen som velges nå er så mye bedre.

Brød av stein

Den ukrainske paviljongen i Arsenale preges også av krigen, og det mangler ikke på støtteerklæringer. Flere kan imidlertid bli i overkant luftige, som Damien Hirsts kjempemessige maleri av det ukrainske flagget med sommerfugler; de flagrende insektene står nok for et håp om fred, men dette er en ganske flat erklæring.

Da har jeg mer sans for den franske kunstneren JR gigantiske reproduksjon av en ukrainsk flyktning: et lite barn, som har blitt gjengitt andre steder også, deriblant på omslaget av TIME magazine. En slik enkel synliggjøring av de som rammes er mer slagkraftig og direkte.

Det mest potente verket av de ukrainske kunstnerne på biennalen er Zhanna Kadyrovas Palianytsia, som ligger utenfor de store utstillingsstedene ved Grand Canal. Ordet «Palianytsia» betyr brød på ukrainsk, og utstillingens hovedelement er nettopp brød – men i denne sammenhengen er brødene som er lagt ut på et bord i utstillingen lagd av stein.

Steinbrødene blir et bilde både på hvor prekært matbehovet er enkelte steder i landet, men også hvordan jakten på det mest essensielle i eksistensen kommer til syne i en krig. I tillegg er ordet Palianytsia vanskelig å uttale på russisk, så ifølge kunstneren har det blitt et slags passord som skiller venn fra fiende.

.

Urfolks rettigheter

I forlengelsen av disse mer åpenbare verkene er det en frigjøringstematikk å finne mange andre steder på utstillingen, deriblant i fokuset på undertrykte grupper og urfolkskunst. Det mest slående verket er amerikaneren Simone Leighs Brick House (2019), som troner ved inngangen til utstillingen på Arsenale. Verket viser en svart kvinne i monumentalt format, men uten øyne, som om hun er blindet. Leigh, som også fikk Gulløven i år, skaper slik sett et slående bilde på nødvendigheten av å gi undertrykte evnen til å se og bli sett.

Den polske paviljongen er sterk når det gjelder synliggjøring av oversette: det flere titalls meter lange tekstilverket som strekker seg langs hele veggflaten i utstillingen, har som mål å fortelle romfolkets historie. Mektig og rørende, om en annen gruppe som også har blitt forfulgt og diskriminert gjennom historien.

Den nordiske paviljongen er også interessant, siden den kretser rundt hva en nasjon egentlig er. Her presenteres nemlig Sápmi som en egen nasjon, selv om den krysser grensene for både Norge, Sverige og Russland. Verkene adresserer da også på hvilke måter de respektive statene har overkjørt den samiske befolkningens rett til eget territorium, selv om de befant seg i nordområdene lenge før noen av de nordiske landene ble moderne nasjonalstater.

En slik fremvisning av alternative statsgrenser fremfører en ganske distinkt kritikk av tanken Giardini hviler på: at det finnes nasjonalstater som er hevet over urfolkenes rettigheter og landområder.

.

Kyssets makt

En av side-utstillingene – collaterale eventi – som tar opp noen av disse temaene fra en litt annen vinkel, er den store retrospektive utstillingen av maleriene til Marlene Dumas på Palazzo Grassi. Dumas er relevant i denne sammenhengen fordi hun på så eksemplarisk vis viser frem det hudløse, sårbare enkeltmennesket. Spesielt et knøttlite maleri i trappeoppgangen gjør inntrykk på meg: her ser vi to munner som møtes i et kyss, i kontrast til den storslagne arkitekturen rundt. Det sårbare mennesket blir stilt i skarp kontrast til makt og penger.

Verket som griper meg sterkest er den tyske kunstneren Anselm Kiefers enorme malerier i Palazzo Ducale, som er en del av det velkjente dogepalasset; et majestetisk bygg, vegg i vegg med Markuskirken, som demonstrerer svimlende verdier og makt. Her finnes store mengder malerier av kjente malere som Tintoretto og Bellini med dimensjoner som er kjempemessige. Men de befester kun makten til de som regjerer – illustrerer deres blikk på verden – og har ingen som helst kontakt med den vanlige borgers liv.

Akkurat dette forholdet snus på hodet i Kiefers majestetiske malerier, som i stedet for å hylle maktens fortreffelighet viser frem dens destruktive potensial. I maleriene ser vi hvordan brente bøker og forkullede greiner inngår i landskap preget av ødeleggelse og ruiner; men så inneholder de samtidig et anstrøk av nåde, av et løft, som når en bølge bryter akkurat der den treffes av en lysstråle eller når en stige leder opp mot himmelen.

Det er her jeg finner det mest frigjørende øyeblikket, også fra krigen og volden, på denne biennalen.

---

Veneziabiennalen

En internasjonal kunstutstilling i Venezia.

Utstillingen har vært holdt siden 1895 og er den eldste av verdens kunstbiennaler.

Veneziabiennalen regnes som en av verdens viktigste mønstringer av samtidskunst.

Årets utstilling er åpen for publikum fra 23. april til 27. november.

Kilde: Store norske leksikon

---


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser