Tar overgriperens perspektiv i grotesk roman

Mann (49) manipulerer og forfører sårbar jente (14). Mann og jente har et stadig mer seksualisert forhold der mannen gradvis forskyver jentas grenser. Jente blir eldre og sier til slutt nei til mannens tilnærminger.

Denne korte oppsummeringen kunne omtrentlig ha blitt brukt på flere prominente romanutgivelser de siste årene, som Vanessa Springoras Samtykket eller Kate Elizabeth Russels Min mørke Vanessa, og til en viss grad Camille Kouchners Den store familien og Linn Ullmanns Jente, 1983. I disse romanene er fortellerstemmen lagt til den unge kvinnen, som beskriver hvordan skjeve maktforhold, manipulasjon og overgrep oppleves fra offerets perspektiv.

Dette grepet fremsto kanskje for konvensjonelt for det nederlandske forfatterstjerneskuddet Marieke Lucas Rijneveld, som vant Booker-prisen for Kveldens ubehag i 2020. Årets roman, Min kjæreste skatt, tar fullt og helt overgriperens perspektiv, og henter tydelig inspirasjon fra den store klassikeren om eldre menn som tenner på prepubertale jenter, nemlig Vladimir Nabakovs Lolita fra 1955.

Bekjennelsesskrift

Som Lolita er Min kjæreste skatt et slags bekjennelsesskrift fra fengselscellen. Fortelleren henvender seg til jenta han innledet et forhold til, som han kaller sin kjæreste skatt, og som han nå tiltales for å ha forgrepet seg på. Fortelleren var dyrlege på den nederlandske landsbygden på starten av 2000-tallet, og kom i kontakt med datteren til en av bøndene han besøkte. Dyrlegen bryter langsomt ned grensene til jenta og fremstiller seg som det man i visse kretser kaller en «seksuell mentor». Forholdet blir etter hvert avslørt av dyrlegens kone, som også er jentas lærer, og tar deretter slutt.

Jenta og hennes univers føles bebodd, ja, virkelig, hun oppleves ikke som et tilfeldig og anonymt offer.

—  Ingeborg Misje Bergem

Hva gjelder jenta er hun, og jeg er skråsikker på at forfatteren har gjort dette for bevisst å provosere, kun sett gjennom dyrlegens begjærlige blikk. At hun likevel oppleves som en interessant karakter, beror på Rijnevelds svært effektive bruk av tidsriktige virkelighetseffekter: sanger av Avril Lavigne og Eric Clapton, eller klesmoter som stringtruser. Jenta og hennes univers føles derfor bebodd, ja, virkelig, hun oppleves ikke som et tilfeldig og anonymt offer. Paradoksalt nok blir Min kjæreste skatt også en levende oppvekstroman om et tenåringsliv på det tidlige 2000-tallet.

Feberaktige fantasier

Det som først og fremst kjennetegner Min kjæreste skatt, er likevel den jagede, feberaktige fortellerstemmen til en mann som er besatt av et fortærende begjær, svært godt oversatt av Hedda Vormeland. Det er som om dyrlegen ikke klarer å avslutte en setning, slik han heller ikke klarer å sove, men bruker nettene på å løpe føttene til blods mens han tenker på sin kjæreste skatt.

---

Roman

Marieke Lucas Rijneveld

Min kjæreste skatt

Oversatt av Hedda Vormeland

296 sider, Solum Bokvennen 2022

---

Her er barokke fantasier om brennende tvillingtårn og groteske metaforer fra dyrelivet. Jenta blir for eksempel omtalt som «mitt vesle praktdyr». Noen ganger bikker billedbruken over i det parodiske og forserte, som om hensikten er å sjokkere mer enn å være tro mot en karakters psykologi. Tjener det for eksempel fortellingen å beskrive hvordan dyrlegens ser sin mor, som for øvrig begår overgrep mot ham, føde et dødfødt barn på kjøkkenbordet som hun deretter tvinger dyrlegen til å spise? Jeg vil si nei, og hevde at slike skildringer forstyrrer fortellingen.

[ Rijneveld: – Bibelspråket er enestående vakkert ]

Ambivalens

Ser man derimot bort fra hangen til kannibalisme og den slags, er Rijnevelds bruk av fortellerstemmen det som gjør Min kjæreste skatt til en god bok. På den ene siden fylles leseren av forakt for dyrlegens parodisk inderlige kjærlighetserklæring til jenta han forgriper seg på. På andre siden beskrives opplevelsen av å være besatt og forrykt så godt at man kan bli tilbøyelig til å føle en slags ømhet overfor dyrlegen. Slik skaper Rijneveld en følelsesmessig ambivalens hos leseren, og det er godt gjort.

Rijneveld skaper en følelsesmessig ambivalens hos leseren, og det er godt gjort.

—  Ingeborg Misje Bergem

Ved bevisst å estetisere moralsk forkastelige handlinger, er det som om Rijneveld presser frem noen etiske spørsmål: Hva tjener det oss å lese denne romanen? Hvis målet å få oss til å få empati for en overgriper, klarer han som sagt det, men hva så? Det er nok av true crime-dokumentarer om seriemordere som har samme effekten, uten at det gjør dem særlig viktige av den grunn.

[ «Rijneveld dykker aldri ned i det egentlige ubehaget» ]

Noen vil si at det estetiske nivået i Min kjæreste skatt gjør de etiske spørsmålene irrelevante, men det er jeg uenig i. Når jeg likevel synes Rijnevelds roman er relativt god, er det fordi jeg opplever at han ved å gjøre leseren til gissel for estetisering av overgrep, fremtvinger en etisk refleksjon hos meg som konsument og dermed medskyldig. Dette kanskje i enda større grad enn bøker som tar overgrepsofrenes perspektiv.