Anmeldelser

Regissøren hadde ikke fått Hollywood-penger til dette for 15 år siden

Storfilmen «The Northman» forteller en overraskende tradisjonell historie, med enkelte kompromissløse innslag og virkemidler.

En hissig bønn til Odin, fremført av en buldrende mannsstemme til bildene av en like buldrende vulkan, setter tonen: The Northman er et høystemt actioneventyr, et shakespearsk hevndrama og en vidløftig utforskning av religion, tilhørighet og frihet.

I en tid hvor det stort sett satses på trygge superheltfilmer, er det gledelig at regissør og manusforfatter Robert Eggers har fått boltre seg med Hollywood-stjerner og et budsjett på 90 millioner dollar til et såpass utradisjonelt prosjekt.

Eller er The Northman velbrukt materiale, krydret med psykedelisk-kunstneriske sekvenser og attenårsgrense-vold?

I oppdrift

Eggers spillefilmdebuterte i 2015, med den overnaturlige skrekkfilmen The Witch, der en familie i New England måtte hanskes med onde krefter fra dypt inne i skogene. Filmen spilte inn ti ganger det beskjedne budsjettet, og regissøren fulgte opp med enda mer ambisiøse The Lighthouse, en delvis hallusinerende Edgar Allan Poe-tolkning med stjernene Robert Pattinson og Willem Dafoe.

For femten år siden ville det vært usikkert om Eggers hadde fått finansiering ved å valse inn på et Hollywood-kontor og si «vikinger». Våre krigerske forfedre har avstedkommet forbausende få spillefilmer, og forrige forsøk på å skape et stort kinofenomen – Den trettende krigeren (1999) – var en publikums- og kritikermessig fiasko. Danske Nicolas Winding Refns Valhalla Rising (2009) ble delvis markedsført som et actionpreget norrønt epos med Mads Mikkelsen, men skuffet mange popcornpublikummere med sin ordknappe, dystre og meditative stil.

Under andre verdenskrig tok okkupasjonsmyndighetene i Norge hevd på norrøne uttrykk og symboler. I dag bruker fascistorganisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen en rune som symbol, og for noen år siden skapte borgerverngruppen Odins soldater overskrifter. Det er forståelig at hjemlig kulturproduksjon har hatt en viss berøringsangst overfor vikingtiden – barnefilmen Sigurd Dragedreper (1989) er blant få titler som har noe med perioden å gjøre.

Situasjonen er annerledes på Island, som aldri ble okkupert av den tyske militærmakten. Øynasjonen har skapt en anselig mengde vikingfilmer og fostret dikteren Sjón – som har skrevet manuset til The Northman i samarbeid med regissør Eggers.

Og i det siste tiåret har internasjonal interesse for eldre skandinavisk historie manifestert seg i fenomener som Game of Thrones, Vikings, Midsommar og Netflix-suksessen til den norske vikinghumorserien Vikingane.

For femten siden ville det vært usikkert om Eggers hadde fått finansiering ved å valse inn på et Hollywood-kontor og si «vikinger»

—  Einar Aarvig
.

Klassisk

Det er mulig å forklare The Northman som et tradisjonelt hevn-epos. Den unge tronarvingen Amleth blir vitne til onkelens drap på faren, rømmer, blir vikingkriger og vender tilbake – forkledd som trell – for å få hevn. En kjærlighetshistorie på grensen mot det søtladne er viet god plass, og handlingen er strukturert etter klassisk mal. Etter tjue minutter er de viktigste rollefigurene etablert og skurkens ugjerning kan skape et motiv for helten.

Hva skjer, har Eggers solgt seg til pengemakta og erstattet harde, personlige historier med publikumsfrierier? Ikke helt.

Historien og måten den er fortalt på er velkjent materie, men innfallsvinklene er mer originale: Alexander Skarsgårds hovedperson er mer av en uutgrunnelig type fra 900-tallet enn en filmstjerne i vikingdrakt, selv om balansen utjevnes delvis underveis. De norrønes religiøse ritualer – gjerne assistert av psykoaktive substanser som fluesopp – er intenst og utførlig beskrevet.

Dialogen – fremført på engelsk med rullende R-er – er korthugd og teatralsk sagastil. Av og til, når alvoret krever det, slås den om til ekte norrøn, av og til snakker hovedpersonen med seg selv – så vi publikum skal bli overbeviste om at hjertet hans er fullt av hat og at han ønsker hevn.

---

Drama/thriller

The Northman

Regi: Dave Eggers:

Med: Alexander Skarsgård, Anya Taylor-Joy, Nicole Kidman, Ethan Hawke, Willem Dafoe, Björk

Premiere onsdag 13. april

.

---

Ønske om tolkning

Den langsomme stilen og enkelte gåtefulle innslag – som sannsigerske og mystiske ravner – gjør The Northman til en film som ønsker å bli tolket: Hva skal vi legge i dette «skjebnesverdet» og spekulasjonene om det hinsidige? Hva slags rolle spiller troen på nornene og fruktbarhetsguden Frøy? Og på hvilken måte korresponderer dramaet med William Shakespeares stykke om en helt med nesten samme navn som hovedpersonen?

Det vanskeligste spørsmålet er om The Northman skal tolkes som en raffinert vri på historisk hevn-underholdning som Gladiator, eller som en forvirrende meditasjon over vold, hevn og frihet som Valhalla Rising?

Det første er definitivt mest nærliggende. Det finnes cineaster som garantert vil bli skuffet over at Eggers har lagt seg i såpass tradisjonelle spor. Heldigvis finnes det også popcornpublikummere som kommer til å få opp øynene for de kompromissløse virkemidlene og kanskje dermed også filmer av enda høyere kunstnerisk verdi.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser