Jeg må si sannheten: Jeg vet ikke hvor mange orgelkonserter jeg har vært på, og det sitter 15 til 20 pliktskyldige, litt tungsinte i benkeradene – dette som i alt sitt glitrende brus og stille sus skulle være et skikkelig kick i hverdagen. Et «tilbud», som det så vakkert heter i dag.
Hvorfor møter det for eksempel ikke unge, progressive, ikke minst? Orgelet er kirkens tungrock, hvis en ser det på den måten. Det rister i benkene. Og så er det stillheten i denne musikken, alt er der, absolutt alt.
Så hvorfor ikke prøve. I det minste hjemme.
Kledelig nordlys
Først ut av de to innspillingene er den tidligere St. Pauls og Westminster Abbey-organisten Christopher Herrick. Den andre er med Magne H. Draagen, som inntil nylig var domorganist i Trondheim. Herrick spiller under tittelen Northern Lights, med kledelig nordlys på coveret. Draagen hekter inn norske toner som på et eller annet vis har med musikkbyen Leipzig å gjøre – «skolen» som formet så mange komponister og organister rundt og etter forrige århundreskifte.
Herrick åpner muntert, nesten i sirkushumør, Draagen fordyper seg i musikk som gjerne har rot i folketoner, med den melankolien og det alvoret det innebærer.
Historien slik den er
Hva er det med orgelet, hvorfor henger det ved oss, så overdådig som det er. De største er neppe bygget for salmesang, men for den ordløse lovprisningens skyld. Noen ufortjent korte linjer først: Det første orgelet var konstruert av Ktesibios av Alexandria rundt 250 år før Kristus.
Det var naturligvis ikke svære sakene; tonene ble tryllet fram av en vannpumpe hydraulis (i dag mest kjent fra industrien) som regalerte lufttilførselen og bokstavelig talt blåste liv i tonene. Herfra ble orgelet etter hvert – ja, en god tid etter – eksportert fra Bysants, som var et orgelsentrum, til Vest-Europa hvor det fikk fast plass i gudstjenesten på 1400-tallet.
Det erstattet til en viss grad orkesteret, som var til stede i hvert fall i store kirker. Men etter hvert skulle utgiftene i kirkene ned, og var orgelet lett å ty til – én utøver, ett instrument. I dag bygges det orgler på løpende bånd og orgelkonserter har gjort veg i vellinga. Besøk eller ikke.
En kanon
Alle har ikke vært like begeistret for dette enorme lydtrykket som skapte toner, det hadde gjort seg med mindre. Men det ble ikke mindre etter hvert, det ble større, og en fransk musikk-kritiker snakket manges sak da han skrev at «det moderne kirkeorgelet kan sammenlignes med en kanon, en utskytningsbase for larm.»
Siden har vi sett mildere på det, og erkjent at orgelet – kongen av instrumentene, som Mozart sa det – er det beste uttrykk for jubel og ettertanke på jord.
---
Orgelmusikk
Christopher Herrick på Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen
Northern Lights
Hyperion CDA 68376/Naxos Norway
Magne H. Draagen på Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen
Echoes of Leipzig (Ekko av Leipzig)
LAWO LWC 1208
---
Nei til gravalvoret
Gravalvoret vil kjenne seg uvel i Christopher Herricks selskap. Han spiller med liv og ellevill lyst, tar ut det instrumentet har å by på (det er ikke lite), han er virtuos til fingerspissene (bokstavelig talt) og føttene med. Programmet han har valgt er på den positive siden av gledesskalaen, noen ganger spiller han fram smilet, som i et massivt sildrende fotarbeid – går det an, liksom?
En pedant vil si: Det går ikke an! Jo, det gjør det
— Olav Egil Aune
Det eneste jeg reagerer tvilende på er hans lystige og litt høye tempo i Brahms (for øvrig den eneste av de store klassikerne i samlingen), som sliter med å finne seg til rette med sine dvelende, gylne toner i litt for muntert lag.
To norske komponister er med, Mons Ledvin Takles Yes! setter en fantastisk åpning i ren sirkusstil, det kribler og en pedant vil si: Det går ikke an! Jo, det gjør det. Og Sverre Eftestøls Bryllupsmarsj avslutter programmet som et slags naturlig takk for seg i Norge.
Folkemusikkinspirert
Magne H. Draagen er i den andre enden av skalaen – et særvakkert knippe av orgelverker i til dels kontemplerende format: Musikk av Fridtjov Anderssen, Leif Solberg, Sigurd Islandsmoen, Arild Sandvold, Thomas Salvesen, Frithjof Spalder og Ludvig Nielsen, alle virksomme som organister rundt omkring i landet.
Der Herrick smiler, spiller Draagen med stort alvor. Jeg tror på begge
— Olav Egil Aune
Særlig dveler jeg ved Mandal/Kristiansund-organisten Thomas Salvesens klare passacaglia og ditto organist Leif Solberg på Lillehammer, som har hatt en renessanse den siste tiden med flere plateinnspillinger, han var av det milde slaget. Jeg tror på dette spillet, det lytter til musikkens innhold – som for en stor del er folkemusikkinspirert, enn si naturinspirert, slik vi gjerne er her i nord og særlig på den tiden rundt 1900 og senere.
Der Herrick smiler og til dels ler, spiller Draagen med stort alvor, han jorder tonene, de hører urgrunnen til. Jeg tror på begge.
Visjon av det evige
«For å spille orgel ordentlig, må man ha en klar visjon av evigheten», sa den franske organisten Charles-Marie Widor. Det fornemmes her, gjennom alvor og lek. Når jeg hører Christopher Herricks spill sender jeg Bach en tanke, han sa: «Det er ganske enkelt å spille orgel. Bare du treffer de riktige tonene til rett tid så spiller instrumentet seg selv.» Må bare høres.
