Krigsdagboka anmeldt: Barnas skjulte krig

Hvordan opplever barna krigen? Det er et spørsmål som stadig dukker opp når vi ser reportasjene fra Ukraina. Noen ganger slipper barna til med korte replikker, som oftest om at de er redde eller at de håper det snart skal ta slutt. Men hvordan ser krigen ut med barneøyne?

Det er mange som har skrevet erindringer om barneår under krigen i Norge – og også andre kriger. Men hva husker og fatter vi som voksne om hvordan vi opplevde det som barn? Hjernen vår bearbeider og former minner, knytter dem sammen med det vi senere erfarer og det vi har hørt.

«Kan vi overhodet fremskaffe sanne og autentiske erindringer fra krigsbarndommen?» spør Ronald Grini. Han er psykolog og 90 år gammel – altså var han gammel nok til å huske årene 1940-45.

Dagboka gir autentiske knagger han nå kan henge og virkelighetssjekke minnene på.

—  Erling Rimehaug

Grini sitter på et unikt kildemateriale. Han skrev nemlig dagbøker gjennom krigsårene. Dermed har han direkte tilgang til krigen slik Ronald, ni til tolv år gammel, opplevde krigen.

Knagger for minnet

Det er ingen Anne Franks dagbok, dette. Det er nokså knappe beskrivelser av store og små hendelser i en gutts liv. Derfor blir Grini nødt til å sette inn i kontekst, forklare og utdype dagboksnotatene for oss. Da er han på nytt prisgitt minnets upålitelighet. Likevel gir dagboka autentiske knagger han nå kan henge og virkelighetssjekke minnene på.

«I natt har det vært attentat på bryn. Brua på Bryn der toga går over ble sprengt», skriver Ronald 26. november 1943. Dette korte notatet får Grini til å huske en lignende hendelse året etter. Om kvelden skulle han gå til apoteket og hente medisiner. Da han var inne på apoteket, ristet huset av en voldsom eksplosjon. Apotekeren trakk ham i sikkerhet bak disken mens de ventet på nye bomber. Det viste seg at stillverket på jernbanen like ved var blitt sprengt og sto i brann. Ronald måtte gå over jernbanebrua og hjem i mørke.

Mørke under krigen var jo virkelig mørke, for det var full blending. Det må ha vært en skremmende og dramatisk opplevelse å passere brennende bygninger og tyske vakter og så gå hjem i stummende mørke mens han lyttet etter flere fly. Men denne hendelsen er ikke nevnt i dagboka. Det er noe han husker nå etterpå.

---

Sakprosa

Ronald Grini

Krigsdagboka. Krigen sett med barneøyne.

196 sider, Press 2022

---

Nøkternt om dramatikk

En annen dramatisk hendelse har derimot gjort nok inntrykk til å få en lang beskrivelse i dagboka. Engelske fly bombet Kjeller og Lillestrøm 18. november 1943. Faren var med på å trekke nabokona ut av ruinene av huset deres. Hos sorenskriveren sto et brudepar og skulle vies da bombene falt. Brudgommen fikk en stokk gjennom brystet og døde.

[ Store deler av Joanna Rubin Drangers slekt forsvant ]

Dette er beskrevet detaljert, men likevel nøkternt i dagboka. Ikke et ord om hva han tenkte eller følte midt oppe i det hele. Nå i ettertid kan han si at han etter denne opplevelsen gikk med en konstant uro for at det skulle komme flere bombefly. «Jeg lyttet etter fly når jeg hadde lagt meg, og hjertet dunket så hardt i brystet at jeg hadde problemer med å sovne.» Slik husker han det nå.

Ronald vokste opp like ved Kjeller flyplass. Den var et stadig bombemål, først for tyske, så for engelske og amerikanske fly. Jernbaneknutepunktet på Lillestrøm ble også bombet flere ganger - den mest berømte episoden er da toget med kongefamilien og Stortinget holdt på å bli rammet av tyske bomber 9. april 1940.

Stadige flyalarmer

Flyalarm er derfor stadig nevnt i dagboksnotatene. Den kunne komme om nettene, med lysbomber og sporlys. Første gangen ropte faren at han måtte komme og se på, før det gikk opp for ham at det var farlig, og hele familien trakk ned i kjelleren. Flyalarm i skoletiden var så vanlig at læreren ble irritert på guttene som bråkte mens de søkte ly i skolekjelleren. Krigen blir etter hvert nesten normal.

For et par år siden anmeldte jeg småbarnfaren Atef Abu Saifs dagbok fra Gaza under den israelske bombingen i 2014. Noe jeg husker fra den boka, er hvor mye hverdagsliv det blir, selv midt oppe i en krigssituasjon. For eksempel hvor opptatt han blir av å skaffe strøm til ipaden, slik at han kan lese nyheter og barna få atspredelse med dataspill.

Mye hverdag

Det er også mye hverdag i Ronalds dagbok. Det som virkelig slår meg, er hvor lite organisert barnas liv var, hvor mye frihet de hadde. Dette husker jeg også fra min oppvekst ti år senere. Vi gikk jo bare 15 timer i uka på skolen. Fritiden tilbrakte vi for en stor del utendørs, uten noen voksne som organiserte aktivitetene. Skirenn på tunge treski med tre render i selvbygde skibakker, det husker jeg også.

[ «Abbas Khider med tankevekkende portrett fra krigens skygge» ]

Det spesielle ved krigsårene dukker opp innimellom, med rasjoneringskort, hirdsoldater som okkuperer skibakken, faren som lager knott som bilene skal drives med. Ronald er en oppvakt gutt som får med seg mye. Men at onkelen var naziordfører dukker først opp i notatene i 1945, i sjokket over at onkelen ble arrestert. Da skriver han også om tyskertøsene som får håret skamklipt.

Barnesinnet unndrar seg

Men hva tenkte han om alt dette? Det er mange sjarmerende og artige detaljer i dagboka, men få adjektiver og uttrykk for følelser. Noen ganger nevner han at han er redd for å være alene hjemme, eller redd for flyalarm. Nå i ettertid forteller han at han i alle år etter krigen har fått flashback når han hører en sirene eller et fly. Krigen satte sine spor. Men barnet har ikke så lett for å beskrive det.

Barnesinnet unndrar seg den voksnes språk og forståelse. Vi kommer aldri helt tilbake dit. Men denne lille krigsdagboka er et lite bidrag. Først og fremst forteller også den oss at krig er noe barn burde slippe å oppleve.