Tomprat om følelser

Mike Mills hadde bakgrunn som dokumentarist og musikkvideoregissør da han debuterte med det uavhengige produksjonen Thumbsucker i 2005. Det stillfarne dramaet konkurrerte om Gullbjørnen i Berlin, der hovedrolleinnehaveren – tjueårige Lou Taylor Pucci – ble premiert med prisen for beste mannlige hovedrolle og spådd en lovende karriere.

Det skjedde aldri, men ynglingen strålte sammen stjerner som Vincent D’Onofrio, Tilda Swinton og Keanu Reeves. Thumbsucker handlet om en ung voksen som forårsaker kaos idet han forsøker å kvitte seg med en barnslig uvane. Det var en sår dramakomedie om tilhørighet og om forholdet mellom foreldre og barn, karakteristikker som også gjelder for C’mon C’mon.

Bortsett fra dette med «komedie», da.

[ Var det verdens verste filmkveld? ]

Mens vi venter på Napoleon

Joaquin Phoenix har sannsynligvis følt et behov for å gjøre en mer nedpå og «menneskelig» film mellom det mørke superhelt-eposet Joker (2019), og hans kommende prosjekter: humorskrekkfilmen Disappointment Blvd og Ridley Scott-storverket Napoleon, der han skal gestalte en viss fransk militærleder og keiser.

C’mon C’mon handler om Johnny, som intervjuer storbybarn over hele USA om deres tanker om livet og fremtiden. Wikipedia-artikkelen om filmen opplyser om at han er radiojournalist, filmen er såpass sparsom i broderiene at han like gjerne kunne vært samfunnsforsker eller antropolog, det proffe lydutstyret til tross.

Lære av hverandre

Fra et hotellrom i Detroit, ringer Johnny søsteren Viv, via kunstneriske tilbakeblikk til lyden av samtalen, forstår vi at de ikke har snakket sammen på et år. De var uenige om hvordan de skulle forholde seg til den demente moren på hennes dødsleie – og nå er de rammet av nye sorger og bekymringer. Johnny er ensom og enslig. Vivs ektemann Paul er alvorlig psykisk syk, og det blir umulig for henne å gi omsorg til både ham og den niårige sønnen Jesse.

Kan den innadvendte og tilbakeholdne Johnny ta seg av den sære og obsternasige Jesse? Har de kanskje noe å lære av hverandre? Er det bedre med fellesskap enn ensomhet?

I den grad C’mon C’mon avstedkommer følelser, er det kjedsomhet og irritasjon

—  Einar Aarvig

Særheter og uvaner

Det er ganske åpenbare svar på spørsmålene Mike Mills kaster ut. C’mon C’mon setter seg fore å være en hjertevarm, tankevekkende og kompleks utforskning av alt som gjør det vanskelig å komme nær hverandre. Voksnes eksistensielle angst for alvor og følelser, barns invaderende grenseløshet. (Jesse skravler konstant og insisterer på å leke at han er foreldreløs).

Vi skal tenke at det er herlig med en film som fornyer et ihjeltygget plott ved å vise så mye rått skildret menneskelighet, barn og voksne med særegenheter og uvaner.

Ensrettet og insisterende

Friksjonen og varheten mellom onkel og nevø er filmens viktigste bærebjelke, ornamentert med tilbakeblikk, lydopptak av barns fremtidsdrømmer, Johnnys høytlesning av fantasifull barnelitteratur og poetisk formulert sakprosa om barneoppdragelse og foreldreroller.

Det snakkes ikke om annet enn følelser, følelser verken rollefigurene eller filmskaperen er interessert i å se fra ulike vinkler, sette i perspektiv eller spøke med. Dette er ensrettet alvor, i insisterende svart-hvitt.

Irriterende

Demens, død, psykisk sykdom, ensomhet, venneløse barn. Hvorfor gjør ikke disse tungsindige tematikkene mer inntrykk? Kanskje nettopp på grunn av manglende humor og distanse. Det er fullt mulig, til og med temmelig effektivt, å behandle tilværelsens minst attråverdige sider med snert, komikk og perspektiv – resultatet blir gjerne enda sårere, som i mesterlige Her (2013), også med Joaquin Phoenix i hovedrollen.

I den grad C’mon C’mon avstedkommer følelser, er det kjedsomhet og irritasjon.

---

Drama

C’mon C’mon

Regi: Mike Mills

Med: Joaquin Phoenix, Gaby Hoffmann, Jaboukie Young-White, Elaine Kagan

Premiere fredag 8. april

---