Å røre sammen handlingen fra kjente eventyr i en eneste stor gryte, er den spennende oppskriften bak «Into the Woods». Smaken er riktignok ikke helt barnevennlig. Komponist og tekstforfatter Stephen Sondheim hadde rykte på seg for å ha et dystert syn på livet. Han skapte musikaler man ikke nødvendigvis får noen glad-følelse av.
På Det Norske Teatret – under forestillingen Into the Woods – bobler eventyrenes mørkere sider fort opp av gryta. Anbefalt aldersgrense fra 12 år føles helt på sin plass, også fordi det er en forestilling så full av ingredienser at det fort blir vanskelig å følge med på for små publikummere.
Helter og skurker
Det hele er flettet sammen av en historie om en baker og hans kone som ønsker seg barn, men som må bryte forbannelsen til en heks og begi seg ut på leting etter diverse ting i skogen for å få det. Her møter de karakterer fra Rødhette og ulven, Jack og bønnestengelen, Rapunsel og Askepott. De er alle på jakt etter gjenstander de ønsker seg og drømmer som skal oppfylles, men står fort i veien for hverandre når de ikke lenger er fortellingens eneste hovedperson.
Sondheim viser hvor komplisert verden blir når han forfølger karakterens ønsker og mål videre: Rødhette slipper unna ulven, men kan ikke vende tilbake til uskylden hun en gang hadde. Askepott vinner prinsens hjerte, men er usikker på om hun vil ha ham. Mens Jack vekker en enda mer destruktiv kraft ved å drepe kjempen, og kan ikke lenger lene seg på sin godhet for å fremstå som historiens helt. I Into the Woods er alle helter og skurker. En forfriskende brokete forsamling i kontrast til de tradisjonelle eventyrenes svart-hvitt fremstilling.
I Into the Woods er alle helter og skurker. En forfriskende brokete forsamling i kontrast til de tradisjonelle eventyrenes svart-hvitt fremstilling
— Kjersti Juul
Seksualisert ulv
Med Ole Anders Tandbergs stødige regi, Belinda Brazas kreative koreografi og et godt skuespillerensemble, oppstår et sømløst samarbeid og en fascinerende skakk eventyrfortelling å følge med på. Heksa (Heidi Gjermundsen Broch) har sine egne grunner for å overtale bakeren og kona hans til å våge seg inn i skogen. Broch behersker kunsten å synge med løstenner, men får også frem en mer kompleks karakter bak sin fæle fremtoning. Her aner vi både savn etter eget barn og drømmen om å bli skjønn selv om man har pukkelrygg og vorte på nesa.
Blant mange gode rolletolkninger, har Ina Svenningdal et spesielt fint nærvær på scenen som Rødhette. En som både lar seg friste av godsakene i kurven til bestemor og sjarmere av ulvens oppmerksomhet, men som også er langt tøffere enn tradisjonelt. Her trengs ingen jeger for å reddes, for å si det sånn. I tillegg gjør Pål Christian Eggen maksimalt ut av ulve-karakteren iført pelskåpe, misfargede underbukser og utstudert hårsveis. Kostymedesigner Maria Geber har så absolutt en finger med i spillet. Sammen skaper de en karakter som er gjennomseksualisert i alle ekle retninger det kan ta, samtidig som Eggen evner å gjøre det med sjarm og humor. Dobbeltrollen han gjør som prins med erigert penisfutteral, er et annet fornøyelig høydepunkt.
Originalt
Det er lett å glemme originaliteten i det Sondheim og James Lapine (som står bak librettoen/manus) skapte i 1986. Det er først i ettertid, i løpet av de 36 årene som har gått siden de skrev Into the Woods, at en hel filmsjanger har utforsket hva som skjer etter «snipp, snapp, snute». Skrekk-eventyrfilmen Hansel and Gretel: Witch Hunters, Jack the Giant Slayer, fantasy-thrilleren Red Riding Hood og actioneventyret Snow White and the Huntsman, er alle eksempler på fortellinger som følger i fotsporene, om enn med et mer kommersielt medium.
Musikal kan være en utfordrende sjanger. Selv om Into the Woods byr på mange iørefallende melodier (her under suveren ledelse av kapellmester Svenn Erik Kristoffersen), hadde Sondheim rykte på seg for å skrive melodier som var vanskelig å nynne på. På Det Norske Teatret gjør musikalens melodiske eksperimentering og intrikate veksling mellom tekstformidling og sang, det tidvis utfordrende å få med seg alt. Konsonantene forsvinner av og til i det store lydbildet, og det er vanskelig å høre teksten, noe som blir spesielt skjemmende i åpningsscenen hvor historien skal etableres.
[ Fire poeter skal skrive nyhetsdikt for Vårt Land ]
Bak kulissene
Scenografien gjør skogen til et overgrodd hus, mens en stor måne lyser opp bakveggen. Det er stemningsfullt og kreativt brukt, likevel savner jeg flere lag. Den mangefasetterte historien kunne kledd mindre minimalisme, mer magi og et større rom for wow-effekter i kulissene. Noe av det mest fascinerende med Into the Woods er nettopp følelsen av å få være med «bak kulissene», som når bakerens kone kolliderer med en flyktende Askepott, eller Jack møte Rødhette etter sin triumferende retur fra bønnestengelen.
Visse mangler til tross, med et blikk for stykkets mening med det hele, klarer regissør Tandberg å appellere til den enkelte i salen. Musikalen holder et speil opp for oss selv og våre egne hjerteønsker. Den byr ikke bare på stor musikk og god underholdning, men viser problemene som følger av å få alt man vil ha. Verdien i alltid å ha noen drømmer å strekke seg etter.
---
Teater Musikal
Into the Woods
Musikk og sanger: Stephen Sondheim
Manus: James Lapine
Regi: Ole Anders Tandberg
Scenograf: Erlend Birkeland
Kostymedesign: Maria Geber
Lysdesign: Ellen Ruge
Koreograf: Belinda Braza
Orkestrering og musikalsk ansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen
Maskedesign: Katja Langer
Det norske teater, Hovedscenen
---
[ Nå jobben imiterer Jobs bok ]
