Anmeldelser

Lars Elling skriver sterkt om et kunsterliv i vekst

ROMADEBUT: Lars Elling turnerer store temaer i sin romandebut – kunst, dialogen mellom generasjonene, historien og døden. Han skuffer ikke.

Kunstneren Lars Ellings romandebut Fyrstene av Finntjern kretser rundt hovedpersonen Filip – eller Flipp, «som han heter på gata» – og hans forhold til familien og egne kunstneriske ambisjoner. Spesielt er det hans forhold til bestefaren, «Den Gamle», for å bruke Filips uttrykk, som blir viktig i boka. Først er Filip pliktskyldigst på besøk med et par brødskiver, men etter hvert blir han fanget av bestefarens beretninger om oldefaren – «Keiseren» – og broren.

Skogen, og da særlig tjernet bokas tittel henviser til, blir den viktigste skueplassen for både bestefarens oppvekst og Filips interesse for kunst.

Mellom generasjonene

Elling maler opp et bredt lerretet her, og jeg syns han skaper en usedvanlig rørende fortelling om dialogen mellom generasjonene. Men det er ikke bare Arnstein – som bestefaren egentlig heter – og hans opplevelser som kommer til syne, men også hvordan forskjellige historiske epoker kommer i kontakt med hverandre.

Filips besøk hos Arnstein blir et fokuspunkt for hvordan historien kan dobbelteksponeres når to mennesker kommer tett på hverandre og den ene er i stand til å lytte til den andre, den eldstes, livserfaringer.

Gjennom Arnsteins beretninger kommer Filip i kontakt med både historien som sådan, og sin familiehistorie, men det berører også nerven i trangen han har til å skape bilder; til å tegne. Det er som om bestefarens historier om relasjonen mellom han og broren – og ikke minst faren deres, Keiseren – skaper synoptiske koblinger i Filip. Det hjelper ham med å finne en selvstendig strek.

Hverdagslig luksus

Elling skriver lett og ledig, det er en nytelse å lese. Den nesten barokt fininnstilte metaforbruken er likevel på grensen til det jålete, til manierisme, noen ganger, som når han beskriver Jennifer, bestemorens ansiktsrynker som «funnet i en leirkrukke i Sinaiørkenen.»

---

Roman

Lars Elling

Fyrstene av Finntjern

Oktober 2022

elling

---

Likevel redder han seg solid i havn, for den fornemme kvaliteten i språket utlignes av en troverdig, jordnær impuls, som når han fortsetter skildringen av Jennifer slik (dette skjer mens hun rydder i hagen): «Hun retter sin rygg og skimter et mål, som det står på en propagandaplakat for Arbeiderpartiet, gjengitt i Filips samfunnsfagbok. Og slik ser hun ut. Hun ser ut som hun er i ferd med å bygge landet. Sitrongul Doris Day-kjole, raka i neven, ansiktet i sola.»

Det er en nytelse å lese, men den nesten barokt fininnstilte metaforbruken er likevel på grensen til det jålete.

—  Kjetil Røed

Elling balanserer det hverdagslige på et vis som skaper en fin spenning i både språket og selve fortellingen. Denne dobbelte ladningen gjenspeiler også den kunstneriske impulsen Filip selv fanges i, for luksuspreget – det unyttige – som menneskene rundt ham beskriver kunsten som, gror i fortellingen hele tiden likevel ut fra en hverdag, med alle dens bestanddeler.

I romanen er det Filips observasjonsevne som blir møtepunkt for denne tilsynelatende motsetningen mellom kunsten og livet. Det er den – og dermed også Ellings metaforiske snurrepiperier – som blir det formidlende leddet mellom livet slik det leves og livet slik det gjengis eller bearbeides kunstnerisk.

elling

God regi

Det som slår meg mest med boka er Ellings velutviklede evne til å konstruere pregnante scener: presise utsnitt, nærmest fotografiske, med den forskjellen at det her er fanget i ord, ikke med kameralinsen. Teksten er slik sett billedlig i flere betydninger, for han er også flink til å modulene det som fremtrer i billedrammen med beskrevne handlinger. Han regisserer, kunne man si, leserens oppmerksomhet for bestanddelene av det han viser oss. Det er godt gjort.

Det som slår meg mest med boka er Ellings velutviklede evne til å konstruere pregnante scener.

—  Kjetil Røed

Som her, hvor Filip nettopp har testet ut familiens nye dampbadstue, og betrakter seg selv i speilet: «Duggen danner et fullkomment raster. Han hever høyre arm, uten å bevege resten av kroppen. Setter pekefingeren på speilingens høyeste punkt og trekker sin egen konturlinje, diagonalt, fra issen til øret, kjeven, hals, skulder, armens ytre linje, så indre, helt ned til midjen. Så gjør han det samme med venstre hånds pekefinger. Høyre tegner venstre side, venstre tegner høyre side.»

Meta-roman

I forlengelsen av denne presisjonsorienterte skrivemåten, som drives frem av en vilje til korrekte observasjoner og synsvinkler, er romanen også et godt portrett av fremveksten av et kunstnerliv, og en kreativ sensibilitet.

Det er gode observasjoner rundt kunst og litteratur her – det er en slags meta-roman, dette – jeg finner blant annet noen fornøyelige linjer om Vigelandsparken: Skulpturene «inngår i en enorm ornamentikk, som på byplanleggerens arbeidsborde, arrangert i et mønster som kommer best til rette i fugleperspektiv.»

Det er i det hele tatt interessant å lese om akkumulasjonen av Filips talent, som man nesten må kunne kalle det, for han lagrer hele tiden scener i hodet som han senere gjengir på papiret. Det er når han går utenfor arkivet, ved å hengi seg til øyeblikket – døden, faktisk – han finner sin egen strek – og seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser