Den optimale litteraturkritikken er ressurskrevende og forutsetter strengt tankearbeid og kritiske begrunnelser. La det i den sammenheng være bemerket at de fleste norske bøkene jeg anmelder er velvillige. De kommer leseren i møte og ber om godt vær.
Ikke slik med Sifonofor. Poeten tar like godt i bruk den byråkratiske pronomenet «man» og observerer natur og mennesker med en tidvis tørr og forskeraktig saklighet. Tegn til ømhet og sårbarhet blir underlagt tilfeldighetenes spill.
Slik tilbyr Lisa Him-Jensen leserne avstand til fenomenene, og virkningen av dette grepet blir naturligvis tydelig når språkbruken endres. Hun benytter for eksempel konjunktiv for ytterligere å skape usikkerhet om hva som kunne ha skjedd, og siste avdeling heter Konjunksjoner, altså alle de små bindeordene som indikerer sammenheng i språket.
Mannlig objekt
Tittelen Sifonofor refererer til kolonimaneter der utallige nesledyr går sammen om å danne kolonien. Hvert nesledyr er en egen enhet, men danner til sammen en enhetlig organisme. Et eksempel er manetsystemet Portugisisk krigsskip, et maritimt rovdyr som er i ferd med å invadere nordlige breddegrader.
Formmessig er disse diktene ofte korte situasjonsbeskrivelser som veksler i kvalitet og beskaffenhet. I en av avdelingene leser jeg en lakonisk fremstilling av det erotiske forholdet mellom en student og en professor. Det lyriske jeget observerer det kjønnede professorobjektet fra bakerste rad i auditoriet.
Med posisjonering av det slaget blir mannlig seksualitet til et objekt og en kulturell tingliggjøring, noe som vanligvis rammer kvinner.
---
Poesi
Lisa Him-Jensen
Sifonofor
80 sider, Cappelen Damm 2022
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/W7Y4554LWBFJTBZ5JAPWAIFNKQ.jpg)
---
Leker med leseren
Den kvinnelige observatøren er på sin side en absolutt narsissist som betrakter seg selv fra «halvannen meters avstand» og noterer: «mitt nåværende ansikt, opplyst i vissheten/ om å være midtpunkt, som altet dreier seg rundt». Sakligheten i denne boka undermineres av en skjematisk ironi.
«Jeg bar en glassmanet/ i hendene gjennom de lange korridorene/ Inni gelékroppen fløt den rosa blomsten, /som ikke er en blomst men et kjønnsorgan».
[ «M. Seppola Simonsen bør ta djervskapen med seg vidare» ]
Det er en selvbevisst poet som kan introdusere en smukk metafor i én verselinje og overforklare figuren i neste. Him-Jensen leker nok litt med leseren. Jeg får da heller ikke helt grep om hvorvidt den åpenbare apatien og defaitismen i diktene er en gjennomført beskrivelse av (manglende) livsfølelse, eller bare et resultat av en koloni med gode og mindre gode dikt som til sammen skal danne en koherent tekstkropp. «sollysets dublering/ mot fortauet» kan stå som et eksempel på poetisk fjas.
Den poetiske styrken finnes i diktene som undersøker betente sosiale hierarkier.
— Freddy Fjellheim
Mer språklig syre
Poeten er også billedkunstner, leser jeg. Det har hun til felles med Silje Linge Haaland som i fjorårets diktbok Desperasjonsanimasjon tok seg språklige friheter på en original måte. Lisa Him-Jensens poetiske styrke finner jeg i diktene som undersøker betente sosiale hierarkier, og hun skal ha kred for en ambisiøs komposisjon og undersøkelsen av grensene mellom mennesket og naturomgivelsene. Disse levende grensene kunne tilføres litt mer språklig syre enn denne poeten spanderer.
[ «Vermehren Holm rydder poesiens sti i prosaens jungel» ]
For den som vil fordype seg i Him-Jensens andre diktbok, kan disse verselinjene være et sted å starte:
«Jeg er ikke kvinnen/ men barnet/ som spiste skrukketrollene/ under dørmatten».
Trenden med poesi som vender oppmerksomheten nedover i maritime systemer og innover i jordlagene mikroskopiske mylder, og som med en viss nummenhet feirer den organiske nedbrytningens prosesser, finnes det tegn til også i Sifonofor. Men denne diktboka setter tross alt mer på spill enn grosset av norske diktsamlinger.