Da #metoo kom til Trøndelag

Håvard Bustnes ville for over tyve år siden lage en dokumentar om Trond Giskes vei til statsministerstolen i Norge. Men Arbeiderpartiets dyktige kronprins svarte aldri på henvendelsen. I stedet sa han ja da Bustnes kontaktet ham på nytt etter at media publiserte de første anklagene mot Giske om seksuell trakassering, noen måneder etter det katastrofale stortingsvalget høsten 2017.

Snart var regissøren flue på veggen og med på ferden da Giske kjørte rundt med en rødmalt campingvogn – også kalt Arbeiderpartitilhengeren – for å vinne tilbake velgere i Midt- og Nord-Norge.

Ingen – verken filmskaper, hovedperson eller kinogjengere – bør overraskes over at mye endrer seg underveis når det gjøres dokumentaropptak over lange tidsrom. Bustnes´ prosjekt tok en helt annen retning da #metoo-skandalen ikke ble stanset ved hjelp av hans innrømmelse på Dagsrevyen i desember 2017: «Jeg beklager at jeg har opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig.»

I stedet fulgte nye varslinger i januar 2018 som brøt ned tilliten sentralt i partiet slik at Jonas Gahr Støre sparket ham som nestleder på grunn av seksuell trakassering, en konklusjon Giske sa seg uenig i.

Allerede i februar samme vinter kom hans comeback-tale til et begeistret Orkanger Arbeiderparti.

---

Dokumentar

Trond Giske – Makta rår

Regi: Håvard Bustnes

Premiere fredag 11. mars

Med: Trond Giske med flere

Norge 2021

1 time 41 minutter

Aldersgrense: Tillatt for alle

---

Nye runder

De fleste husker at det ikke endte der. VG ble hardt kritisert for en konstruert sensasjonsvri på en videosnutt av Giske som holder rundt en dansende kvinne på Bar Vulkan, etterfulgt av en paneldebatt i Tromsø med Giske som deltaker. Denne ble møtt med et parallelt arrangement der varsler Sunniva Andreassen gjentok hva hun hadde gjennomgått som 18-19-åring.

Bustnes viser opptak fra begge steder. Kort sagt: Vi får en repetisjon av ned- og oppturer som rammet Giske og varslerne gjennom nesten tre år. Hendelsene kommenteres av et knippe journalister som dekket saken, et grep Giske i etterkant kritiserer fordi han mener regissøren gir for stor plass til kommentarkorpset og for lite rom til hans egen imøtegåelse.

Jeg kan ikke se at innvendingen hans holder. Bustnes ber flere ganger Giske svare på hva han har gjort med unge kvinner ettersom det dukker opp så mange varsler mot ham. Lyver de virkelig, alle sammen?

Giske gjentar at han har beklaget, men også at han må få si at han oppfatter hendelsene de forteller om, på en annen måte. Samtidig virker han merkelig unnvikende, som om han ikke begriper sin egen rolle som mektig politiker i møte med AUF-ere. Unge kvinner var avhengig av hans innflytelse for å få verv og muligheter i partiet. Makta rår, opplevde de som ble befølt og fikk uønskede kyss.

Men i Giskes hode og i tankene til hans trønderske grasrot og heiagjeng betyr «makta rår» noe helt annet: Kronprinsen i Trøndelag er et offer for partieliten i Oslo som vil deres beste politiker til livs. Hadia Tajik, den andre nestlederen, er en av dem. (Ironisk nok er hun nå ute av bildet etter sin egen skandale de siste ukene.)

[ Palle Ydstebø: – Tro betyr litt mer når du har døden på andre siden av leirgjerdet ]

Røper seg

I små drypp åpner sprekkene seg og avslører det egentlige problemet, det verken Giske eller erfarne trønderske AP-tilhengere synes å forstå: Et eldre partimedlem setter seg ned med Giske ved et bord i Orkanger og klager på den urettferdige behandling politikeren har fått.

– Men hva mer kan man gjøre etter å ha gitt en beklagelse – skal man halshugges? Da burde jeg vært halshugd for lenge siden, stønner mannen.

Hva annet pipler ut av denne setningen enn at den eldre herren utmerket godt kjenner til tjafsing på unge kvinner, men hvor lenge skal nå disse varslerne mase slik om det?

[ Når setter man sin gudstro på spill ved å gå i terapi? ]

Tonje A. Bakke, tidligere AUF-er og bystyrepolitiker i Trondheim, setter krystallklare ord på hva ukulturen har gått ut på: 16-17-åringer måtte leke seksualiserte leker og tåle å bli befølt. Slik var det bare. De som trakk seg unna, risikerte å miste 20–30 år eldre partifolks gunst.

Et større problem

Så handler Bustnes´ film slett ikke om Giskes vei til statsministerposten. Den komprimerer i stedet serien med #metoo-avsløringer og flere forsøk på comeback fra Giske. Trenger vi en slik film når det ytre forløpet er kjent fra før?

Mitt svar er ja. Dokumentaren ender med at AUF-erne i Trondheim høsten 2020 gjorde opprør mot ukulturen og marsjerte ut av salen da Giske skulle holde sin avskjedstale. #Metoo var endelig kommet til Trøndelag. Hva tenkte oldisene i partiet da?

Regissøren ender med å mene at trakasseringen ikke er noe Trond Giske kan lastes for alene. Det ville vært svært interessant om Bustnes hadde fått arbeiderpartikvinner og -menn i alderen 50+ til å svare ærlig på hva de synes om regissørens konklusjon: Alle de erfarne voksne i partiet har et ansvar for at døtrene deres kan gå på jobb og på partimøter uten å være redd for klåfingrede, kåte menn.