Anmeldelser

Som samfunnskritikk blir Axelsens nye roman for utydelig

Sunniva Lye Axelsens ønske om å skrive fra institusjonsbeboerens synsvinkel er prisverdig. Men Invicius er ikke klar nok i hva den vil.

Hvordan er det å leve på en institusjon? I tv-serien Helene sjekker inn er det nettopp dette journalist Helene Sandvig setter seg fore å finne ut av. Hun oppholder seg fem dager på blant annet asylmottak, rusbehandlingsenter, fengsel og sykehjem, i forsøk på å formidle hvordan det er å være der, på innsida av institusjonen.

Når jeg tar fatt på Invictus, Sunniva Lye Axelsens nye bok, blir jeg fort oppglødd av forventning til hva jeg skal få lese. Vi møter Hugo Nørve, som bor i toppetasjen i ei blokk som blir kalt for Slottet. Det er en slags institusjon hvor alt slags «rask» bor: demente, uføre, selvskadere, narkomane og alkoholikere. Når de samles i tv-stua, ser de gjerne på Innsjekk med programleder Helena – virkelighetsreferansen med den lille forandringa er like snedig som den er åpenbar.

Snart blir det klart at Helena ønsker å besøke Slottet. Denne plotideen har jeg stor sans for. Jeg gleder meg til å få bli med på innsida av institusjonen, i Axelsens underlige, skrudde og samtidig empatiske prosa.

Måpejournalistikk

Sparka mot det ufravikelige utenfraperspektivet som ligger til grunn for den medfølende journalistiske sjangeren Innsjekk bedriver, er tydelig fra første stund. Sånn Hugo ser det, er Innsjekk basert på at denne Helena «trenger seg inn hos mennesker som ikke mestrer sitt eget liv, og overnatter på institusjonene de er innesperret på». Han resonnerer videre:

«Programmet handler om hvor uredd og tolerant Helena er, noe hun har mottatt flere priser for, og i samtlige episoder gjør hun et stort nummer ut av avstanden mellom seg selv og intervjuobjektene ved å sitte med et konstant måpende ansiktsuttrykk mens de snakker. Hun stiller mange spørsmål, men gir ingen respons på svarene hun får, annet enn altså denne måpingen. Hver uke.»

Hugo planlegger snart å bruke Helenas besøk til å oppklare at han er blitt plassert i blokka ved en feiltakelse. Selv om han har hybel i avdelinga for alkoholikere, mener han selv at han ikke er noen vanlig beboer. Heller virker han som vaktmester, i forsøk på å holde den falleferdige blokka sånn noenlunde sammen.

---

Roman

Sunniva Lye Axelsen

Invictus

298 sider, Tiden 2022

Invictus

---

Ikke avokadoprosa

Der en god del av samtidslitteraturen litt overfladisk sagt kan kalles kaffe- og avokadoprosa – det er påfallende hvor vesentlige disse ingrediensene er i den litterært beskrevne norske middelklassehverdagen – tar Axelsens roman for seg noe ganske annet. Bare det at boka skildrer en klumsete vaktmesters gjøremål og ikke minst hverdagslivet i den merkelige blokka, gjør at prosaen i Invictus er bygd av et ganske annet stoff. At det er fra den selverklært misforståtte Hugos hode vi får bli kjent med Slottets beboere, tilfører også en særegen underlighet.

Der en god del av samtidslitteraturen litt overfladisk sagt kan kalles kaffe- og avokadoprosa, tar Axelsens roman for seg noe ganske annet.

—  Ulla Svalheim

Allikevel skulle jeg ønske at Axelsen fikk mer ut av intrigen hun legger opp til med Innsjekk. For Helena kommer og Helena drar, men for boka betyr dette for lite. Selv om Helenas opphold gir Hugo glimt av smertefull selvinnsikt på et vis han ikke hadde forutsett, blir besøket som helhet allikevel for lite virkningsfullt, og oppladnina i forkant for langdryg.

Uklar

Det er tydelig at Axelsen gjennom Invictus ønsker å synliggjøre den bortprioriteringa samfunnet gjør av institusjonsbeboere: Slottet er et stusselig og underbemanna sted hvor det blir bestemt at folk skal bo. Men også samfunnskritikken opplever jeg som utydelig, kanskje særlig fordi Axelsen også har skrevet inn en oversvømmelse som minner og ikke minner om klimakrisa vi befinner oss i.

Både Slottet og byen rundt står i fare for å havne under vann, bygg etter bygg rammes, deriblant Kringkastingshuset. Men dette forvirrer mer enn det skaper en særlig akutt krisestemning. For hva har dette med Hugo og institusjonslivet ellers å gjøre?

Selv om Axelsen skriver godt og med mange gode observasjoner, opplever jeg Invictus som for uklar i hvor den vil.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser