Som samfunnskritikk blir Axelsens nye roman for utydelig
Sunniva Lye Axelsens ønske om å skrive fra institusjonsbeboerens synsvinkel er prisverdig. Men Invicius er ikke klar nok i hva den vil.
GODT ANSLAG: Vår anmelder gleder seg til å få bli med på innsida av institusjonen Slottet i Axelsens «underlige, skrudde og samtidig empatiske prosa». Men Axelsens nye roman innfrir ikke helt, mener hun.
CARSTEN ANIKSDAL
Hvordan er det å leve på en institusjon? I tv-serien Helene sjekker inn er det nettopp dette journalist Helene Sandvig setter seg fore å finne ut av. Hun oppholder seg fem dager på blant annet asylmottak, rusbehandlingsenter, fengsel og sykehjem, i forsøk på å formidle hvordan det er å være der, på innsida av institusjonen.
Når jeg tar fatt på Invictus, Sunniva Lye Axelsens nye bok, blir jeg fort oppglødd av forventning til hva jeg skal få lese. Vi møter Hugo Nørve, som bor i toppetasjen i ei blokk som blir kalt for Slottet. Det er en slags institusjon hvor alt slags «rask» bor: demente, uføre, selvskadere, narkomane og alkoholikere. Når de samles i tv-stua, ser de gjerne på Innsjekk med programleder Helena – virkelighetsreferansen med den lille forandringa er like snedig som den er åpenbar.
Snart blir det klart at Helena ønsker å besøke Slottet. Denne plotideen har jeg stor sans for. Jeg gleder meg til å få bli med på innsida av institusjonen, i Axelsens underlige, skrudde og samtidig empatiske prosa.
Bestill abonnement her
KJØP