Anmeldelse: Pinlige og treffende beskrivelser av løgn og selvbedrag

Full dekning er en norsk nyinnspilling av regissør Paolo Genoveses film Perfetti sconosciuti (Perfekte fremmede). Italieneren må ha truffet et ømt punkt hos publikum, så vel som filmskapere i øst og vest og sør.

Siden 2016 er historien hans gjenskapt i tjue europeiske og asiatiske land, med titler som antyder at gode venner har hemmeligheter de skjuler. Vi mennesker er dypest sett fremmede for hverandre.

Den tvetydige norske filmtittelen skiller seg litt ut ved peke mot mobiltelefonen – denne moderne forlengelsen av oss selv som får full dekning via et trådløst nettverk. Her vris begrepet til å bety at gjengen får full oversikt over hva den enkelte vil skjule. Som det sies i filmens trailer: Alle har tre liv – et offentlig, et privat og et hemmelig.

[ Anmeldelse: Ektefølt, energisk og eksistensialistisk fra Jonis Josef ]

Blodmåne

To erfarne filmskapere, regissør Arild Andresen og manusforfatter Lars Gudmestad, har tilpasset originalen til norske forhold: Fire menn, to av dem brødre, har i årevis spilt ishockey sammen på Hamar. Årlig drar de til fjells på rypejakt, fangsten skal spises i selskap med koner og kjærester.

Denne gang finner festen sted hjemme hos ekteparet Truls og Heidi, samme kveld som det er måneformørkelse. Jevnlig stikker gjestene ut på terrassen for å sjekke om fullmånen er blitt oransje-rød, en såkalt blodmåne. Det er som om selskapet i den lekre villaen blir påvirket av en farlig kraft, at de går inn i en forhekset tilstand.

De sju som deltar i mosaikkfilmen, har tilsynelatende god kontroll på jobbene sine. Overfor hverandre gir de dessuten inntrykk av at privatlivet er på stell. Like fullt gir regissøren oss nok av glimt som røper at alle strever med et eller annet i det skjulte.

Truls og Heidi er uenige om grensesetting knyttet til sex for en tenåringsdatter som vil ut denne kvelden med en tre år eldre mann. Tor Anders sjekker mobiltelefonen på badet – hvem har han kontakt med, undrer vi – mens kona Ingvild misliker å spise rype, et hint om at hun frykter at ektemannen ikke bare jakter fugl, men også kvinner.

Det fungerer som en ironisk kommentar til den som foretrekker å bevare idyll og fasade i stedet for å røske opp i løgn, fordommer og selvbedrag

—  Kristin Aalen

Forelsket

Jørgen, en mann som for lengst har passert 40, kommer med Mina, en mye yngre kjæreste som han virker veldig forelsket i – til hennes store glede. Omsider dukker også Vegards bror Tor Anders opp. Alle regner med at også han har med en ny kjæreste. Men nei, han kommer alene. Hvorfor, blir avslørt i løpet av kvelden.

Den vanvittige ideen med at alle må legge mobiltelefonen sin på spisebordet, følger av replikker som «Vi er da gode venner», «Vi har da ingen hemmeligheter», «Hvem har noe å skjule?»

---

Drama

Full dekning

Regi: Arild Andresen

Med: Thorbjørn Harr, Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum, Sara Khorami, Jan Gunnar Røise.

Premiere fredag 25. februar

---

Vi tilskuere forstår straks hvor naive slike utsagn er. Filmen fungerer fordi vi begynner å gjette på hvilke skjeletter som vil ramle ut av skapet idet sms-er og Snapchat-bilder tikker inn. Men obs, de som virker mest lykkelige utad, er kanskje ikke det. Og det som ser ut som et falskspill, kan dreie seg om noe annet. Her er bra med overraskelser, forviklinger og variasjoner over temaet «hvem lurer hvem og på hvilken måte»?

Mer enn en gang krymper man seg over hva setninger eller bilder på mobilen kan føre til mellom mennesker. Hvem er rundbrenneren? Hvem forsøker å leve sant og hederlig?

[ «Kor lenge skal vi la ukrainarane kjempe åleine?» ]

Homofobi

Og hvem i middagsselskapet er homofil når det kommer til stykket? Gudmestad og Andresen lykkes godt i å røske opp i fordommer overfor mennesker som ikke lever opp til den heterofile normen. Hadde middagsselskapet funnet sted i en liberal gjeng på Grünerløkka, ville kanskje ikke reaksjonene blitt så sterke. Men i et tradisjonelt miljø utenfor hovedstadens hipsterkretser, pipler homofobien fram straks sannheten kommer for en dag.

Personene framstilles av noen av våre dyktigste skuespillere, som Agnes Kittelsen, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr og Nicolai Cleve Broch. Rypemiddagen ender i fullstendig sammenbrudd og skandale. Dette er Ibsen i light-versjon – tar du løgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme, illustreres nok en gang.

Men så gjør regissøren en overrumplende vri, idet fullmånen glir ut av formørkelsen og blir normalt hvit igjen. Da sjekker Andresen plutselig ut hvordan gjestene ville oppført seg på vei hjem dersom den selsomme mobilleken aldri var blitt gjennomført. Først syntes jeg dette virket helt malplassert, men brått blir det riktig interessant: Hvis ingen avsløringer hadde kommet den kvelden, ville skikkelsene levd videre med sine hemmeligheter. Er det nødvendigvis bedre enn den brutale sannhet?

Det kan man gruble på idet aktørene synger med i en gammel poplåt: «Heaven is a place / Where nothing ever happens». Det fungerer som en ironisk kommentar til den som foretrekker å bevare idyll og fasade i stedet for å røske opp i løgn, fordommer og selvbedrag.

[ «Lykkeland»-skaper Mette Bølstad er lei klisjéfulle fremstillinger av tro, men ble selv kritisert for nettopp det ]