Anmeldelser

Anmeldelse: Ny tordentale fra rockens svovelpredikant

Det er som døperen Johannes roper ut sin bekymring når David Eugene Edwards hever røsten mot verdens ondskap og menneskenes ulydighet mot Gud.

Apokalypsen er nær! Hva gjør vi med det?

Dét har alltid vært utgangspunktet for amerikaneren David Eugene Edwards, både i det første bandet Sixteen Horsepower og nå i Wovenhand. Jeg intervjuet ham første gang før en konsert på Rockefeller mot slutten av 1990-tallet, hvor han – inntullet i sin egen sigarettrøyk – nærmest hvisket at hans viktigste funksjon som artist var å følge opp det som predikantbestefaren hans hadde lært ham.

Kanskje ikke så rart innercoveret på debutalbumet Low Estate (1997) viste to hender som foldet seg – ja, nærmest knuget seg – rundt en slitt bibel.

Stille før stormen

Etter duo-prosjektet Risha med Alexander Hacke i 2018, har det vært stille fra Edwards. Stille før stormen, skulle det vise seg. På Wovenhands åttende utgivelse, den første utgivelsen etter Star Treatment (2016), virker det som pandemien har gitt rockeren vann på mølla, nærmest åpnet alle sluser, og gitt ham en mental og åndelig boost.

Edwards sier det ikke ordrett, men tekstene levner heller ingen tvil om at dette kan være de siste tider, for tegnene er tydelige: Man trenger visst være verken dommedagspredikant eller miljøaktivist for å skjønne det. Hvis ikke vi grådige og egoistiske mennesker snart tar oss selv kraftig i nakkeskinnet, går alt ad undas. Så befriende brutalt og ærlig, omgitt av stadig mer intetsigende underholdnings-pop, som vi er.

Wake up-call

Det tar bare noen sekunder med forsiktig gitarklimpring før åpningslåten «Temple Timber» starter med et voldsomt brak. Ut av vulkanutbruddet som følger, stiger en stemme som av en annen verden. Før den plutselig synker.

.

Effekten er uansett merkbar: Dette er en wake up-call. En påminnelse om at verden er et synkende skip, hvor vi som sitter i den ene enden ikke ser ut til å bry oss om at det lekker faretruende i den andre enden: «Below the level sea so long, teach me what to say of this fierce embrace», synger Edwards.

«Dead Dead Beat» har noe av det mest intense og aggressive gitarspillet jeg noen gang har hørt på ei rockeplate. Det blir ikke akkurat roligere når Edwards’ ru og raspende stemme, som hevder at djevelen jommen meg skal få møte motstand, legger seg tett oppå de blytunge riffene.

Dette er milevis fra de tidlige country- og banjo-tonene fra tiden med Sixteen Horsepower. Det er i stedet bekmørk post-punk, slik også albumets kanskje beste låt, «Omaha», er det. Litt Tom Waitz- og tidlig U2-aktig, bare enda råere.

Liv og død

Her er også roligere låter i folk-rock-tradisjonen, der Edwards’ banjo først skraper lett i overflaten, før han, godt støttet av hele sitt musikalske infanteri, på nytt stikker spaden hardt i jordsmonnet. Lydbølgene løfter fram tekster om hva som virkelig gjelder i dag: om liv og død, men også om håp og redning. Det treffer meg midt i hjerte- og mageregionen.

Tittellåten avslutter albumet med en heftig fuzzgitar som vibrerer og skurrer helt inntil margen. Det er Edwards’ mangeårige kamerat Chuch French, gitaristen i bandet Planet Mistaken For Stars, som er i aksjon. Han har også bidratt på låtskriversiden.

Den styggvakre gitarlyden hans er omtrent slik jeg føler meg etter 33 minutters musikalsk og tekstlig bombardement.

---

Album: Rock

Silver Sash

Wovenhand

Glitterhouse Records, 2022

---

At noen kaller ham en rockens svovelpredikant av den ildsprutende sorten, lever han tilsynelatende godt med

—  Olav Solvang

Ingen kristenrocker

David Eugene Edwards er ingen kristenrocker, selv om tekstene dypest sett er en reise i Bibelens ord om synd, straff, forsoning og nåde. Han virker nådeløs i sine betraktninger rundt likegyldighet og egoisme, blant både verdslige og kristne. En kristen tro der det sosiale, estetiske og teologisk interessante er bærebjelker, holder ikke for Edwards. Han støtter seg på et tradisjonelt evangelium.

At noen kaller ham en rockens svovelpredikant av den ildsprutende sorten, og at han kan fremstå autoritær, nærmest vulgær, i sine beskrivelser av djevelens herjinger, lever han tilsynelatende godt med.

Det samme gjør kollegaen Nick Cave, som i likhet med Edwards er dypt fascinert av Job i Det gamle testamente, og som ikke sjelden har mannen som har blitt kalt «lidelsens profet» som tekstlig utgangspunkt. Slik også Bob Dylan ble kalt dommedagsprofet på Slow Train Coming, men som med det albumet like fullt solgte mer enn han noen gang tidligere hadde gjort.

Respekt

Gammel og av flere utskjelt bedehusforkynnelse pakket inn i upolert og «verdslig» rock’n roll, ser i dag ut til å ha en helt annen aktualitet og aksept i musikk-kretser enn før. I det minste møter det en annen toleranse, også utenfor de kristne kretsene. David Eugene Edwards var en helt sentral inspirasjon for Kaizers Orchestra.

Jeg tror det handler en respekt for artistene som formidler dette ofte tunge tankegodset, enten de heter Dylan, Cave, Cash eller Edwards.

Troen blir ikke først og fremst oppfattet som en lære forkynt av kirkens folk, men som en naturlig del av livet og rocken. Så kan man være enig eller uenig. Selv om tekstene er aldri så svart-hvite, er de mest av alt tilbud om en livbøye når alt annet svikter.


Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser