Anmeldelse: Dette ga anmelderen kink i nakken

Tom bor sammen med sin eksentriske mor og skjøre søster Laura. Han jobber på en skofabrikk for å forsørge familien, men drømmer om å bli forfatter. Moren er besatt av å finne en frier til datteren. Hun har droppet ut av skolen, og bruker i stedet tiden sin på en samling med glass-dyr som hun stadig polerer og flytter rundt på.

En dag blir den unge mannen Jim invitert til middag. Familien tror han kan være løsningen på problemene deres, men det viser seg at ikke alt går som de håper.

Det sies at Glassmenasjeriet er Tennessee Williams mest selvbiografiske stykke. Den amerikanske dramatikeren vokste opp i trange kår med mor, en fraværende far og en søster som stod ham svært nær, men som ble stadig sykere til sinns.

Etter flere terapiforsøk ble hun lobotomert. Williams tilgav aldri foreldrene at de lot det skje. Og han klandret seg selv for ikke å ha klart å forhindre det. Det kom til å prege både diktningen og livet hans, der han i lange perioder slet med depresjon.

Glassmenasjeriet er ingen tro kopi av de biografiske hendelsene, men et stykke som tar for seg brustne drømmer, savn og smerten ved å svikte dem man er mest glad i. Akkurat som glass er familien og livet skjørt og i ferd med å knuse.

Kink i nakken

Regissør Ilene Sørbøe har valgt å ikke låse stykket til en bestemt tidsepoke. Her florerer anakronismene i en kreativ miks med karakterer iført terylene-bukser og 70-tallsskjorter, synthmusikk fra 1980-tallet og 2000-tallets jiggy-dans.

Teksten i seg selv har en så sterk poetisk nerve, at det skal godt gjøres å ikke berøre publikum. Når Centralteatrets versjon likevel klarer å kludre det til, er det mye takket være scenografien der det er gjort noen underlige valg. Teaterets egen dreiescene gir mange muligheter, men her har man bestemt seg for å bygge kulissene i høyden som en leilighet der mye av handling foregår i andre etasje. Det gir ikke bare publikum kink i nakken, men det ødelegger for mange av de nære og poetiske scenene med en så fysisk distanse.

Spesielt tydelig blir dette i den ikoniske «Gentleman Caller»-scenen som er som et vart og poetisk lite stykke i seg selv. Her kommer Laura og Jim nær hverandre, de deler hemmeligheter og mimrer og vi aner et håp for fremtiden. Men når denne følsomme scenen plasseres oppunder taket, ser vi mer inn i neseborene på skuespillerne enn poesien i stykket.

[ Skal du dele tanker om tro i Kina, må du heretter ha godkjenning fra myndighetene ]

---

Teater

Glassmenasjeriet

Av: Tennessee Williams

Regi: Ilene Sørbøe

Musikk: Peder Varkøy

Scenografi: Katja Ebbel

Kostymedesign: Alva Brosten

Lys- og videodesign: Oscar Udbye

Lyd: Erling Bergby og Steffen Hofseth

Oslo Nye Centralteatret

---

Tvangstrøye

I scenene der skuespillerne derimot trekkes ned og nærmere, klarer de også å trekke publikum inn i handlingen. Og vi får møte karakterer som på hvert sitt vis vikler seg inn i dagdrømmer og livsløgner.

Fredrik Høstaker er fint til stede i rollen som Tom, som lengter ut til et annet liv og som er historiens forteller. Fra første replikk gjør han det klart at det vi skal se er basert på hans egen hukommelse. En iscenesettelse av minnene ved hjelp av de andre skuespillerne og teaterets virkemidler. Blant dem en fin dansesekvens med morens pelskåpe, som mer og mer vikler seg rundt ham som en tvangstrøye.

Det gir ikke bare publikum kink i nakken, men det ødelegger for mange av de nære og poetiske scenene

—  Kjersti Juul

I rollen som mor, balanserer Helle Haugen hårfint i et spill som er så stort og karikert at det fort kunne tippet over i parodien. I stedet får hun frem mye komikk og en desperasjon som kler karakteren. Den tidligere skjønnheten lever på gamle minner og har ikke klart å tilpasse seg sin nye virkelighet, der mannen har forlatt henne og utseendet for lengst har falmet. Enerverende, voldsom og velmenende på samme tid.

Mari Dahl Sæther er troverdig som den lettere funksjonshemmede og skye søsteren, som har forskanset seg i en verden av glass. Men rollen skjemmes av et noe komisk kostyme med korte skjørt og svarte øyne som gir assosiasjoner til 50-tallets skrekkfilm-sminke. Modou Bah spiller på sin side Jim med et dempet og fint nærvær, lyttende og oppmerksom på Laura.

Glassmenasjeriet handler om å holde fast og lengte bort. I Centralteatrets versjon lengter man også etter å få skuespillerne ned.