Anmeldelser

Ai Weiwei sparer ikke på kruttet i sin kritikk av Kina

ANMELDELSE: Kunstneren argumenterer overbevisende for at kunst må være politisk for å være relevant.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Når Ai Weiwei kommer med sine memoarer er det på tide å spisse ørene, for dette er en kunstner i særstilling, av flere grunner. Han var den første kinesiske kunstneren som virkelig slo gjennom på den internasjonale, vestlig dominerte kunstscenen. Men også fordi han, hele veien, har vevd aksjonisme og politikk tett sammen med sin kunstneriske praksis.

Med OL i Beijing og økt spenning mellom USA og Kina får hans kunst og tanker fornyet aktualitet.

Personlig nerve

Erindringsboka er overraskende personlig: den viktigste personen her – foruten forfatteren selv – er faren hans, poeten Ai Qing, som flere ganger gjennom livet hadde havnet i fengsel for sine skriverier og tanker. Ai Weiwei beundrer faren og hans stamina, at han kan holde fast ved poesien og sine tanker til tross for flere fengslinger og omplasseringer i løpet av livet. En av de mest gripende scenene i boka finner sted i opptakten til kulturrevolusjonen, hvor faren så seg nødt til å brenne bøkene sine i frykt for å arresteres nok en gang.

«Vi stablet opp bøkene ved siden av et bål, og jeg rev ut sidene og kastet dem på bålet. Som druknende spøkelser vred de seg i heten og ble slukt av flammene.».

Ai Weiwei forlater Kina til fordel for New York, hvor han etter hvert slår seg frem som kunstner, men barndomserfaringene forlater ham aldri. Trusselen mot menneskers frihet og den lunefulle staten som når som helst kan gripe inn mot borgerne på det mest brutale vis er, mener han, den største trusselen mot individet og den frie tanke.

---

Memoar

Ai Weiwei

1000 års gleder og sorger

Oversatt av Gunnar Nyquist

352 sider, Cappelen Damm 2022

ai wei wei

---

Kritiserer Kina

Han fortsetter også å reflektere rundt totalitære krefter i sin kunst i eksil, deriblant i et kjent fotografi hvor han viser fingeren til Tiananmen-plassen (Den himmelske freds plass) og det keiserlige palasset. I et annet verk, en performance, knuser han en verdifull Ming-vase.

Dette opprøret mot tradisjonen og de «hellige» i kinesisk kultur er begynnelsen på en livslang kritikk av Kina, som øker i styrke etter hvert som han blir eldre. Han er svært kritisk til det store antallet henrettelser, men også til den aktive sensuren av media og den restriktive tilgangen til internett. Hans største bekymring er likevel den kinesiske stats aktive forsøk på å utelate hendelser som massakren på Tiananmen-plassen og i stedet omskrive hele landets fortid i skjønnmalende og nasjonalistiske vendinger.

Mister vi tilgang til en uavhengig fremstilling av vår fortid, vil vi rett og slett miste vår evne til å tenke, mener han. Nettopp derfor er bevissthet fra borgernes side så essensielt. «Det sivile samfunn utgjør en trussel mot autokratiet og er følgelig noe å frykte, slik våre herskere ser det. Den kinesiske statsledelsen søker derfor å utviske individets rom, undertrykke ytringsfriheten og forvrenge våre minner,» som Ai Weiwei formulerer det.

ai weiwei og faren

Kunst og aktivisme

Det jeg liker best ved 1000 års gleder og sorger, er hvor tett politikk og kunst er vevd sammen. Ai mener at kunst som kun er laget for museer og gallerier er verdiløs, og tenker at kunstens oppgave er å vise andre mulige blikk på aktuelle politiske problemer og vanlige menneskers utfordringer.

Det jeg liker best ved boka, er hvor tett politikk og kunst er vevd sammen.

—  Kjetil Røed

En vending mot enda mer politisk bevissthet kom, ifølge ham selv, med Fairytale (2006), som var et av hans bidrag til kunstmønstringen Documenta i Kassel. Verket bestod av intet mindre enn 1001 kinesiske statsborgere; mange av dem hadde knapt vært på utsiden av sin landsby. Målet var erkjennelse for deltagerne, ikke pomp og prakt i kunstsystemet.

«Fairytale var ikke den typen verk man kunne henge på veggen eller sette på en sokkel. Det var forankret i mitt liv og min tenkning, men det var en levende organisme i stadig utvikling, der individuelle ønsker inngikk i praktiseringen av sosiale idealer, og som sosial bevegelse i miniatyr ville det sette varige spor i deltagernes liv.»

Synliggjør hverdagsmennesket

Andre deler av Ais praksis er mer aktivistisk drevet, for eksempel hans aktiviteter rundt jordskjelvet i Wenchuan i 2008. Med sin blogg som plattform satte han i gang en folkeaksjon hvor han vervet flere hundre, som hadde som mål å identifisere alle som døde – det visste seg å være flere tusen, deriblant mange barn.

Det er mye å lære om både kunst og liv i denne boka, hele veien direkte informert av Ai Weiweis egne erfaringer med den kinesiske stat. I 2011 gikk han også i sin fars fotspor da han havnet i fengsel med vikarierende begrunnelser, som skatteunnvikelser og så videre. Oppholdet ble bare vann på mølla for den kinesiske kunstneren som fikk skjerpet sin tenkning rundt kunstens betydning da han satt i kasjotten. For Ai Weiwei har kunst med solidaritet å gjøre, og muligheten til å synliggjøre hverdagsmenneskets stilt ovenfor en mektig stat (eller andre krefter som vil undertrykke den enkelte): «kunst er bare en forløper for kollektiv refleksjon: Den gir gruppen eller nasjonen en advarsel – og en mulighet for oppvåkning», sier han.

Dette er inspirerende tanker. Det hjelper naturligvis også at Ai skriver svært godt. Hele boka er overraskende jordnær og intim i henvendelsen, og alle tankene om kunst er fullstendig blottet for jåleri.

Kjetil Røed

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser