Det er sommer i Norge, men plutselig er alt forandret: Bie Veronika er seksten år da en gutt i klassen hennes omkommer etter å ha kjørt av veien på moped. Hun kjente ham egentlig ikke, men selve det å oppleve at en av hennes jevnaldrende dør, og ikke minst bli vitne til de pårørendes og omgivelsenes sorg, er vanskelig å takle. Hun kastes ut i tvil og grubling. Den trygge, kristne kjernefamilien omkring henne kan ikke hjelpe. Hun makter ikke lenger tro på Gud.
[ Ulla Svalheim: – Det er som om samfunnet vil at tro skal høre til i en egen, adskilt sfære ]
Lys uro
For en som på denne måten har havnet utenfor troen, og i tillegg befinner seg i overgangen mellom barnetro og voksentro, kan mye ved de troendes tilsynelatende lettlivethet og sinnsro virke naivt og dermed også løgnaktig. Et stykke ut i boken kommer Bie Veronika over morens private bibel og får følgende reaksjon:
Sidene var fulle av understrekinger gjort med forskjellige farger, blyanter, penner, i margene fantes blomster, hjerter, utropstegn, spørsmålstegn, noen steder tett, andre steder sjeldent. Heller enn å stoppe opp lot hun de tynne sidene gli forbi øya, og hva så hun? Ei inderlig tro hun ikke kjente igjen, ikke visste om, ikke hadde selv. Den var fremmed – samtidig var det akkurat dette hun hadde forventa å finne. Noe mora hadde holdt skjult. Hun blei full av misunnelse.
Og forargelse, var det ikke nettopp dette som var hennes?
Var ikke troa hennes stoff?
«Troen bæres i et skrøpelig leirkar, i forargelsens mulighet», skriver Søren Kierkegaard som Anti-Climacus i Indøvelse i Christendom (1850). Men til tross for at romanen både problematiserer og utforsker tenårenes uro og inderlige årvåkenhet, er dette med forargelsen ikke et spor Svalheim forfølger videre.
På et overordnet nivå har hun åpenbart villet si noe om og problematisere hvordan den ofte langtrukne overgangen fra barn til voksen også stiller mennesket overfor en hel rekke eksistensielle spørsmål. Men spørsmålet er om det ikke blir for sommerlig og enkelt, alt sammen.
---
Roman
Ulla Svalheim
Til troende
142 sider, Gyldendal 2022
---
[ Poesidebutant: – Spontanabort er en ensom sorg, fordi du til syvende og sist er alene i kroppen din ]
Språklig oppfinnsomhet
Til troende er BLA-redaktør og Vårt Land-anmelder Ulla Svalheims første roman, og den er full av fortellerglede og språklig oppfinnsomhet. Svalheim rendyrker et radikalt bokmål der former som «lettheta», «trafikksikkerheta», «evigheta» og «liva», gir fortellerstemmen en geografisk og dialektal forankring.
Her er flust av gode observasjoner og stemningen er jevnt over sorgmunter og sommerlig. Svalheim har blant annet et godt blikk for det sanselige i aktiviteter som treklatring, kantklipping, ripsplukking, og får fint frem nyansene i en rekke fornemmelser som hører senpuberteten til. Forlegenheten man kan føle over egen kropp, for eksempel, eller den tilsvarende sterke motviljen mot å se sine egne foreldre nakne, og ikke minst følelsen av at absolutt alle andre er teite som ikke forstår.
Svalheim får fint frem nyansene i en rekke fornemmelser som hører senpuberteten til.
— Preben Jordal
Så ja, dette er på mange måter en ungdomsroman. Mye av plassen går nemlig med til å skildre hverdagsliv, sommer, ulike gjøremål, bading, kanskje – men så er den der igjen, tanken på den døde klassekameraten. Det er ikke vanskelig å forstå at det er sånn det kan føles for hovedpersonen, men når det presenteres i romanform har det den svakheten at det viser oss tydelig hva forfatteren har tenkt.
Eller med andre ord: Når man som leser innser at klassekameratens dødsulykke vil være noe hovedpersonen stadig kommer tilbake til i tankene – nærmest som en kjenningsmelodi – når det skal reflekteres over livet, døden og gudstroen, ja, så taper romanen seg i kvalitet. Strukturen blir synlig, rett og slett.
[ «Selvbevisst innertier fra Helle Helle» ]
Luftig distanse
Som allerede antydet synes jeg dessuten ofte at Svalheim ikke går langt nok eller får boret dypt nok i den materien hun har satt seg fore å undersøke. En mulig forklaring på dette kan være at Til troende er skrevet som små, adskilte tekstbrokker som sjelden fyller mer enn én side og i tillegg er prydet med en egen, liksom litt kjekk overskrift av typen: «En bortstua bibel», «Nei, nei, nei» og «Blasfemi og plutselig regnvær».
Jeg er selvsagt klar over at mange som skriver «romaner» i dag, velger å gjøre det på denne måten, men vil likefullt hevde at det er en uting. For var det ikke en gang slik at en av romankunstens store styrker nettopp lå i at den kunne holde fokus over tid, og konsentrert skildre det som skulle hentes frem?
Strukturen blir synlig, rett og slett.
— Preben Jordal
I stedet får vi altså disse ofte superkorte kapitlene. De er alle sammen velskrevet, men de preges samtidig av ironisk distanse og av at de er lagt til en fortellerinstans – en eldre kvinne som følger Bie Veronika på avstand – som ikke fungerer spesielt godt. Det er kanskje meningen at leseren skal oppfatte denne ironien som full av sårhet, som symptom på selvbeskyttelse mot en verden hovedpersonen brått opplever som fremmed og uforståelig. Men her jobber Svalheims lekne fortellerstemme mot henne, i det at også alvorsrommet fylles av sommersol.
[ Jon Fosse om Gud, litteraturen og vegen til katolisismen ]
Lett forvirring
Det er i så måte betegnende at det først er når Svalheim henter inn Tarjei Vesaas’ roman Brannen (1961) – som hovedpersonen hører på lydbok – at det sprer seg en følelse av uhygge i teksten. Nå kan det selvsagt synes urimelig å bringe inn den modne Vesaas i omtalen av en debutant, men jeg vil hevde at kontrasten her er både nyttig og instruktiv. Hos Vesaas synes nemlig alt å være dynket i eksistensielt alvor – ja, noen ganger kanskje til overmål. I mye av det som skrives i dag, Svalheims bok inkludert, hersker det derimot bare en slags lett forvirring som gjerne påstås å gjøre romanpersonene motløse og nedtrykte, uten at dette på noe tidspunkt kommer til å angå leseren.
Om dette er starten på et forfatterskap, er ennå tidlig å si. Det er i hvert fall ingen tvil om at Svalheim kan skrive. Noen ganger burde hun imidlertid kanskje lytte bedre til sine egne spørsmål, slik de formuleres underveis i romanteksten. Så som for eksempel: «Hun kunne tenke hit og dit, men hva trengte hun?»
Ulla Svalheim er anmelder i Vårt Land. Boken hennes er derfor anmeldt av en ekstern kritiker. Preben Jordal er litteraturanmelder i Aftenposten.