Anmeldelse: Ambisiøs forestilling snubler i gjennomføringen

I en samtid der vi bombarderes av inntrykk og våre rastløse, scrolle-skadde hjerner ikke finner rom for konsentrasjon, ønsker regissør, manusforfatter og skuespiller Espen Klouman Høiner å rydde plass for nettopp det. For muligheten til å skille det vesentlige fra det uvesentlige.

Den skinnende byen er en forestilling som i stor grad utspiller seg i stummende mørke. Men der sveipet fra en lommelykt eller den lille lyskilden som kommer dinglende ned fra taket, lar oss skimte skikkelser og gjenstander på scenen i korte, mysende glimt.

Selve ideen om det lyssvake rommet som en mulighet til å gå innover i seg selv, er besnærende. I alt du ikke ser, men bare aner, trigges din egen nysgjerrighet og forestillingsevne. Ideelt sett kan forestillingen slik utfordre hver enkelt publikummers evne til å fylle de korte, lyssatte øyeblikkene med mening. Når Den skinnende byen oppleves mer som en søvndyssende stund enn fantasiskapende, handler det om en for sterk insistering på dette dristige grepet. De mørklagte partiene blir for mange og lange, mens det lille vi har å hekte oss på fremstår som for vagt og uforløst.

[ Hvor katolsk er egentlig Houellebecq? ]

Amerika

Forstillingen inngår i et Amerika-prosjekt som startet med Vi, Folket i 2019. Her var det «den amerikanske drømmen» som var utgangspunktet. Også denne gangen tar den kunstneriske trioen (Klouman Høiner, Camilla Vatne Barratt-Due og Stine Fevik) utgangspunkt i publikums bagasje. Fascinasjonen vi har for Amerika, ikke bare som et konkret sted å besøke, men som noe vi begjærer og bærer med oss.

De møter oss allerede i teaterets foaje, med kostymer som kunne glidd rett inn i Huset på prærien, men der kjønnsrollene umiddelbart skurrer. Med trekkspill og sang får vi tydelig formidlet at dette er den store fortellingen om han, hun og hen, før vi geleides inn i teatersalen og alt blir langt mer utydelig. Her er det som om man har mistet balansen i manipuleringen av publikums sanser. Der leken med lys og mørke, etterlater stykkets meningsinnhold i et for dunkelt landskap.

---

Teater

Den skinnende byen

Regi: Espen Klouman Høiner

Dramaturg: Oda Radoor

Med: Stine Fevik, Espen Klouman Høiner og Camilla Vatne Barratt-Due

Komponist: Camilla Vatne Barratt-Due

Scenograf: Signe Becker

Torshovteatret, Nationaltheatret

---

[ Anmeldelse: Imponerende variert fra utforskende Aurora ]

Fantasieggende

Tanken om at Amerika er et samfunn med få hindringer, der alt er mulig med hardt arbeid og egen viljekraft, skurrer mer i dag. Klouman Høiner ønsker å bruke den amerikanske mytologien som et utgangspunkt for å stille noen grunnleggende spørsmål som: Hvordan havnet vi her? Hvilke verdier styrer vår samtidskultur?

Problemet er at man blir mer klok av å lese om det i teaterets program, enn å overvære det som skjer i teatersalen. I Den skinnende byen går skuespillerne aldri inn i noen egentlige karakterer, men resiterer bruddstykker av en tekst som føles for pretensiøst svevende i sitt snakk om «mylderet av sannheter» og «skjebnebestemte mellomrom».

I «Den skinnende byen» går skuespillerne aldri inn i noen egentlige karakterer, men resiterer bruddstykker av en tekst som føles for pretensiøst svevende

—  Kjersti Juul

Jeg savner flere scener der teaterets virkemidler tas i bruk. Best er forestillingen når komponist Camilla Vatne Barratt-Dues underfundige lydkulisser får spille med. Eller i scenene der det ryddes plass til det mer absurde – som når vi aner konturene av en enorm, hårete bisonokse i kulissene, som stillferdig, lunter mot oss.

Verdien ligger i de fantasieggende øyeblikkene: Når teateret på sin helt særegne måte klarer å sette ord på tanker man har tenkt, men ikke helt klart å gripe.