Den danske forfattergenerasjon som debuterte i kortprosasjangeren ved inngangen til nittiåra viste seg å være usedvanlig vekstkraftig. Helle Helle var en av dem, sammen med blant andre Christina Hesselholdt og Katrine Marie Guldager. Mens Hesselholdt og Guldager de to siste årene har levert sterke delvis selvbiografiske romaner, er Helle Helles Bob en selvbevisst odysse som tematiserer forfatterskapet.
Likevel står boka fint på egen bein. I Bob følger vi en ung, godhjertet arbeidssøkende mann full av håp og fremtidsdrømmer inn i depresjon, stagnasjon og tilbakeskuende nostalgi. Helles åttende roman handler om å holde fast i noe som er i ferd med å gå tapt og å være på vei i riktig retning.
Bob fra de
I Helles bøker er relasjoner mellom mennesker med forskjellige utgangspunkt, livsholdninger og livsmåter en gjenganger. Forskjellen mellom Bob og kjæresten demonstrerer forskjellige personligheter i forfatterskapet.
[ «Vagt om sex, makt og terapi fra Laura Lindstedt» ]
For første gang har Helle en mannlig hovedperson. Selv om språket er fyldigere enn før, med lengere setninger og rikere beskrivelser, lar hun en biperson skinne i hovedrollen i sin kjente fortettede skrivemåte og detaljorienterte stil.
Bob møter leseren første gang i romanen de (2018) som en hjelpsom biperson for ungjenta som er hovedperson. Nå er jenta og Bob blitt kjærester og samboere. Rollene er byttet, nå er Bob hovedperson, mens ungjenta fra de er den navnløse jeg-fortelleren.
Å være maktesløs
Rester av parforhold i oppløsning er et kjent motiv hos Helle. I Bob rakner parforholdet mellom Bob og den fraværende jeg-fortelleren langsomt. Selv om Bob vil, makter han ikke å endre utviklingen. Handlingen blir fortalt etter at forholdet er over, av hans tidligere samboer. At Bob ikke kommer til orde selv, er et elegant grep for å vise hans maktesløshet som synliggjøres rent språklig.
[ «Houellebecqs «Anéantir» kan leses som en bok for Zemmours Frankrike» ]
Kjæresten er student og drar på «rustur», et dansk ord for en felles tur i starten av et studium. Ordet gjengir Bob siden som «riskur». Misoppfatningen forbinder Bob med personen Vejmand fra romanen Hvis det er (2014). Vejmand snakker om «riskur», som en slankekur. Språkfinessen forsvinner i Trude Marsteins ellers utmerkede oversettelse, fordi ordet «rustur» ikke finnes på norsk og derfor er oversatt med «studietur».
Vejmand, som også har noen språklige problemer, kommer heller ikke til orde i Hvis det er, men blir fortalt av en jeg-forteller. Hennes livsløp karakteriseres av mangel på retning. Bobs slektskap med Vejmand ser vi også i at han hele tiden går seg vill i København. Motivet i Hvis det er dreier seg om å ha gått seg bort i en skog.
---
Roman
Helle Helle
Bob
Oversatt av Trude Marstein
152 sider, Oktober 2022
---
Ord og makt
At Bob ikke styrer utviklingen i livet sitt, henger til dels sammen med at han lar andre mennesker forpurre sine planer. Tidlig i boka er Bob på vei til en avtale som kan gi ham arbeid. Imidlertid faller en dame med en rutete koffert, som nettopp har steget av en buss, praktisk talt foran ham.
Bob lar med et menneske med verbal makt gripe inn i livet sitt og forstyrre retningen på det.
— Astrid Fosvold
Måten hun faller på skaper allusjoner til Hvis det er (2014), kofferten minner om jeg-fortellerens i Dette burde skrives i nutid (2011) og det å gå av en buss hermer åpningen i Ned til hundene (2006). Til sammen peker disse linjene i retning av en skrivefør person, en forfatter in spe, som vi finner i flere av romanene til Helle. Bob lar med andre ord et menneske med verbal makt gripe inn i livet sitt og forstyrre retningen på det. Slik speiles også samboerforholdet hans gjennom denne detaljen.
En selvkritisk øvelse?
Fortellerteknisk gir maktforholdet den tidligere samboeren rett til å bestemme hvilke tanker og følelser Bob har. Bob er tett forbundet med hjemstedet og holder fast i verdiene han har med seg og tradisjonene han kommer fra. Orienteringen mot praktiske gjøremål og ønsket om å etablere seg som familiefar skiller ham fra jeg-fortellerens skjødesløse adferd. Her blir forskjellene mellom de to ulike personlighetene tydelige.
[ Les intervju med Helle Helle fra 2015 ]
Sånn sett velger jeg-fortelleren å se parforholdet fra hans ståsted, men blikket har uunngåelige noe nedlatende i sidesynet. Siden jeg-fortelleren tilhører de metalitterære figurene i forfatterskapet, kan perspektivet også ses som en selvkritisk undersøkende posisjon. Jeg-fortelleren nærer seg parasittisk på å fortelle om sin forhenværende hjelpsomme, men lite fremoverlente Bob, samtidig som hun full av etisk ansvarlighet ser den triste kjærlighetshungrende arbeidsledige mannen. Det kaster også et etterpåklokt blikk mot de andre jeg-fortellerne i forfatterskapet. Enkelte av dem griper forstyrrende inn i livet til personene de skildrer.
Nyliberalismens virkninger
En av Bobs tidligere kjærester er Tine fra romanen Rødby-Puttgarden (2003). At hun dukker opp her, bidrar til å forbinde han med de skikkelsene i forfatterskapet som stagnerer som ungdommer. Samtidig kommer både jeg-fortelleren, Bob og Tine fra Lolland-Falster, et av områdene i Danmark som i dag er sterkest preget av tilbakegang. Bob og Tine har begge tilfeldig og midlertidig arbeid på hurtigbåtene og i hotellnæringen.
[ «Poetisk og politisk kraftsalve fra Asta Olivia Nordenhof» ]
Serviceyrkenes skjebne under pandemien illustrer ulikhetene i samfunnet vårt. I Bob lar Helle Helle leseren ane vår tids sterkeste sosiale tendenser, selv om romanen foregår på 80-tallet. Men i 80-åra ble troen på at markedskrefter i fri flyt kan bidra til å regulere samfunnet vårt til alle felles beste etablert. Arbeidsledigheten steg og rentene på boliglånene sugde luften ut av budsjettene til vanlige folk. Dagens polariserte Forskjells-Danmark synliggjør konsekvensene av nyliberalismens fremsynte ideer om at ulikhet mellom folk var prisen for større fremgang for alle.
Med Bob har Helle skrevet en innertier som selvbevisst peker på den sammenhengende kraften i dette uvanlige sterke forfatterskapet.
