Anmeldelse: Udo Kier skinner i denne slentrende frisørkomedien

Vil man imponere og glede en cineast, er det ofte bare å nevne navnet Udo Kier. Rett etter den tyske skuespillerens fødsel, ble sykehuset bombet av allierte luftstyrker.

Kier og moren ble begravet i ruinene, men overlevde. Han var altergutt og sang i kirkekor som barn, men startet en noe mørkere filmkarriere mot slutten av 1960-tallet.

[ Sjeldent god Nicolas Cage i tankevekkende drama om en kidnappet trøffelgris ]

Overskridende

I kinovisningene av gjennombruddet Hexen bis aufs Blut gequält – der han spilte en hekseforfølger – ble det delt ut spyposer. Senere fulgte roller i produksjoner av størrelser som Andy Warhol, Rainer Werner Fassbinder, Werner Herzog og Dario Argento – filmene var gjerne kunstneriske og moralsk overskridende.

På 1980- og 1990-tallet ble han oppdaget av en ny generasjon filmskapere, og medvirket i banebrytende prosjekter av danske Lars von Trier, i ur-indiefilmer av Gus van Sant og i større hollywoodtitler som Ace Ventura, Blade og Armageddon.

Med sin iskalde og stille truende tilstedeværelse, er Kier uvurderlig i småroller. Figurer som skal fryktes og respekteres, men som ikke nødvendigvis er tilmålt så mye tid på lerretet. Ved å sette Kier på rulleteksten skaper dessuten filmskaperen en forbindelse til kultstemplet europeisk kunstfilm. I en alder av 77 år har Kier aldri spilt en hovedrolle. Inntil nå.

Tilbake til samfunnet

I Swan Song gestalter tyskeren den tilårskomne frisøren Pat, som frister en monoton tilværelse på et fengselslignende aldershjem. Han bretter servietter, smugrøyker og fikser på håret til en jevnaldrende rullestolbruker uten taleevne. Slik går dagene.

Ensformigheten brytes idet en advokat ankommer med et tilbud: En av byens sosietetskvinner – en av Pats tidligere kunder – har gått bort og i testamentet hennes er det fremmet at han skal style håret hennes til begravelsen.

Tidvis kjennes Swan Song som så lett at man blir svimmel av oksygenmangel, men heldigvis er Kier god nok til å holde den severdig

—  Einar Aarvig

Pat rømmer hjemmet og legger ut på en flamboyant odyssé mellom tidligere boliger, skjønnhetssalonger og homsebarer i byen han forlot et tiår tidligere. Det er punktvise dykk i fortiden med flere fellestrekk med Nicolas Cages tilbakekomst til Portland i forrige ukes Pig – også den en amerikansk indiefilm.

Det blir en dannelsesreise som ikke lærer hovedpersonen om seg selv, men om hvordan samfunnet har forandret seg. Homsebaren skal legges ned og gjøres om til gastropub, får han vite. I en verden der homofile kan gifte seg og vise kjærlighet i offentlige, er det ikke lenger behov for slike «trygge rom». Selv bærer Pat både på sykdom og på demoner fra fortiden. Vil han skaffe alt han trenger til begravelsen i tide?

---

Dramakomedie

Swan Song

Av: Todd Stephens

Med: Udo Kier, Jennifer Coolidge, Linda Evans

Premiere 21. januar

---

Oksygenmangel

Swan Song er en film med seksårsgrense og er verken voldsom eller eksplisitt. Stemningen er varm, fremdriften slentrende, fargene klare. Alt er håndgripelig og nedpå, med lite undertekst og poesi, og med en kamerabruk som er mer innstilt på å gjengi ordene i manuset enn å skape minneverdige tablåer.

Kier har en formidabel tilstedeværelse og kropps- og ansiktsbeherskelse, men kjemien med andre rollefigurer føles ofte kunstig. Den uforpliktende utviklingen i handlingen kjennes uspennende – det er for lite som står for spill.

Tidvis kjennes Swan Song som så lett at man blir svimmel av oksygenmangel, men heldigvis er Kier god nok til å holde den severdig. Og småbyportrettet av Sandusky, Ohio er fascinerende i seg selv. Men aller mest etterlates man med et håp om at Kier fortsatt har sin aller beste rolle foran seg, at det ikke er denne filmen som blir hans svanesang.

[ Anmeldelse: Gripende dokumentar om trøffeljegernes kunst ]