Anmeldelser

Houellebecq anmeldt: «Vanskelig å lese uten å tenke på høyreradikale konspirasjonsteorier»

Michel Houellebecqs Anéantir er tilsynelatende mindre polemisk enn hans tidligere romaner. Men samfunnsanalysen overlapper likevel med presidentkandidat Éric Zemmours høyreradikale budskap.

Det er alltid en stor begivenhet når Michel Houellebecq gir ut en ny roman. Ikke bare er han blant Frankrikes mest leste forfattere, også internasjonalt; bøkene hans virker på forunderlig vis å sammenfalle eller forutse skjellsettende, politiske begivenheter.

I Plattform fra august 2001 «forutså» han et stort, islamistisk terrorangrep. I 2015 ble romanen Underkastelse, som handler om at Frankrike velger en muslimsk president som islamiserer landet, utgitt på samme dag som terrorangrepet mot Charlie Hebdo. Serotonin fra 2019 beskrev globaliseringens konsekvenser for den franske landsbygda, og overlappet dermed med Gule vester-opprøret fra 2018.

Fransk storpolitikk

Hvilken skjellsettende hendelse vil Houellebecq forutse nå, var spørsmålet mange derfor stilte da Anéantir, «Tilintetgjøre», kom ut 7. januar i år, tre måneder før første runde i det franske presidentvalget. Og Anéantir legger seg tett opp til det politiske livet, da hovedpersonen, Paul Raison, er rådgiver for økonomiministeren Bruno Juge. Romanen finner sted i 2026 og 2027, i oppkjøringen til neste presidentvalg, og Paul og Bruno samarbeider med etterretningstjenesten om å oppklare en rekke mystiske cyber- og terrorangrep.

Mesteparten av romanen vies imidlertid til Pauls privatliv: Hans far får et infarkt og ender opp i vegetativ tilstand på et sykehjem, der eutanasi synes å være den eneste muligheten. Ved hjelp av en høyreradikal anti-eutanasigruppe får Paul og søsknene hans faren ut av sykehjemmet. Dette tvinger Paul til å gjenopprette relasjonen til søsknene, Aurélien og Cécile, men fører også til en seksuell og emosjonell gjenoppblomstring i forholdet til hans kone, Prudence.

Mindre raljerende

Hvis noen lurer på hvordan storpolitikk og familiedrama kobles sammen, er svaret at det gjør de i stor grad ikke. Anéantir fremstår rett og slett som dårlig håndverk, og interessante anslag følges aldri opp, eller gis lettvinte løsninger.

Anéantir fremstår rett og slett som dårlig håndverk.

—  Ingeborg Misje Bergem

Houellebecq er kjent for sin polemiske og pornografiske stil, og er blitt beskyldt for kvinnefiendtlighet og rasisme. Det han imidlertid er god til, er å raljere med en hedonistisk og dobbeltmoralsk 68-generasjon, og å beskrive det ensomme, deprimerte mennesket i et individualisert samfunn. Men Anéantir er en mindre raljerende roman, og det gjør den også dårligere. Når Houellebecq prøver seg på inderlighet, romantikk eller metafysikk, skinner det tydeligere igjennom hvilken middelmådig stilist han faktisk er.

Nytt kapittel

Når det er sagt, er Anéantir interessant fordi den tilsynelatende mer forsonende tonen markerer noe nytt i Houellebecqs forfatterskap. Mens tidligere romaner handler om mennesker i krise, beskriver Anéantir en verden der alt allerede er ødelagt. Hvis denne romanen hadde vært en Hollywood-film, hadde handlingen vært satt til etter at katastrofen var inntruffet, idet hovedkarakteren slikker sårene i vente på undergangen og innser at han elsker den konen han tidligere synes var så frastøtende.

I Anéantir kommer imidlertid ikke trusselen fra en komet eller et Zombie-angrep som skal utsette jorden. Det er «Den vestlige verden» med dens verdier og levesett som har kollapset. Kapitalismen har løpt løpsk, familier er i oppløsning, religionene gir ikke lenger trøst, og gamle mennesker avlives på det samfunnsøkonomiske alteret. Det er i denne desperate konteksten Paul finner tilbake til sine søsken og sin kone, og søker mot det religiøse. Paul angrer på at han ikke har fått barn, og beundrer sin søster Céciles kjernefamilie. De nære relasjonene er det eneste virkelig meningsfulle som er igjen i romanens univers, for det houellebecqske livet er fremdeles verdt å leve så lenge man kan få ereksjon og se sin kone i stringtruse.

---

Roman

Michel Houellebecq

Anéantir

736 sider, Flammarion 2022

Anéantir

---

«Menn av Vesten»

Noen vil kanskje mene at dette viser at Houellebecq har blitt bløt på sine eldre dager. Det mener jeg likevel er en for enkel tolkning, fordi jeg leser Anéantir som Houellebecqs svar på den nyeste utviklingen i fransk politikk, nemlig fremveksten av den svært konservative og høyreradikale presidentkandidaten Éric Zemmour. Dette er relevant fordi Houellebecqs forfatterskap kjennetegnes av at politikken i og rundt bøkene hans er minst like interessante som romanene i seg selv.

Og Zemmours politikk springer nettopp ut av temaene Houellebecq berører i Anéantir: Den vestlige sivilisasjonens knefall for kapitalismen, moralsk forfall, sekularismens tomhet og kvinner som ikke kjenner sin plass. De karakterene som kommer best ut av det i Anéantir, er Pauls søster Cécile og hennes mann, Hervé, som er troende katolikker og stemmer Nasjonal Samling (et annet høyrepopulistisk parti). Det er Hervé som kommer i kontakt med den høyreradikale gruppen som kidnapper eldre mennesker fra sykehjem for å gi dem en verdig avslutning på livet. Hervé er for øvrig en ivrig Ringenes Herre-fan, og i en passasje av boken siterer han lidenskapelig Aragorns kamptale:

«En dag vil kanskje menn miste motet sitt, forlate vennene sine og bryte alle troskapsbånd. Men dette er ikke den dagen! […] Dann front, menn av Vesten !»

Konspirasjonsteorier

Det er altså her, blant de kjempende menn av Vesten, at Anéantirs moralske kjerne ligger. Romanens skurk, derimot – og ja, hun fremstilles faktisk som en renskåret skurk, for så grunne psykologier opererer Houellebecq med – er Pauls grådige journalistsvigerinne Indy. Hun er mest interessert i arven etter sin vegetative svigerfar, og har jobbet for aviser på venstresiden og på høyresiden, ergo tror hun ikke på noen ting. I tillegg har Indy fortalt verden at Pauls bror, Aurélien, er steril, og at hun derfor var nødt til å hente sædceller fra en svart mann i California. Men Aurélien er ikke steril, og hvorfor Indy valgte å hente sæd, vites ikke. Aurélien finner midlertidig trøst i armene på en øm, føyelig og katolsk sykepleier fra Benin, som etter alt å dømme har en mye mer gjestfri livmor.

Det er altså her, blant de kjempende menn av Vesten, at Anéantirs moralske kjerne ligger.

—  Ingeborg Misje Bergem

Det er vanskelig å lese dette uten å tenke på høyreradikale konspirasjonsteorier om fødselsrater, der ikke-vestlige kvinner adlyder sine menn og får mange barn, mens feministiske, vestlige kvinner enten ikke vil ha barn, eller får barn med ikke-vestlige menn. De 735 sidene av Anéantir åpner for mange lignende lesninger.

Selv om Anéantir er mindre polemisk enn mange av Houllebecqs tidligere romaner, mener jeg altså at den likevel kan leses som en bok for Zemmours Frankrike.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser