Anmeldelser

Mer frustrerende enn opplysende om høyreekstremisme

Carline Tromps «Kulturkrig» skildrer hvordan aktører på ytre høyrefløy flytter grensene for hva som er greit å si og hva som faktisk er sant. Men det hjelper lite å vite hva når du ikke skjønner hvorfor.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det siste tiåret har lært oss at ekstreme bevegelser og enkeltindivider på det ytre høyre utgjør en stor sikkerhetsrisiko, og en trussel mot demokratiet. 6. januar var det ett år siden rasende Trump-tilhengere inntok den amerikanske kongressen, i det som kanskje er det fremste eksempelet på det sammensurium av storpolitikk, antidemokratiske eliter, høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere som preger vår tids politiske bilde.

Det er dette landskapet Carline Tromp, redaksjonssekretær i Klassekampen, tar for seg i Kulturkrig. Det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme. Boken er en gjennomgang av ideene som florerer blant mylderet av aktører, bevegelser og partier på den ytre høyresiden: QAnon, nynazister, identitære, nasjonalister, konspirasjonsteoretikere og rasister.

Beskriver

Tromp klargjør allerede i forordet at «denne boka begrenser seg til å forsøke å vise hva aktørene på ytre høyre står for». Det er et løfte hun for så vidt holder, men det er også Kulturkrigs store svakhet. Ved å begrense seg til beskrivelser, som for øvrig ofte er altfor detaljerte, oppleves boken ofte mer frustrerende enn opplysende. Det er som boken bærer preg av internettfenomenene den beskriver: for mye fakta, for lite kontekst, forklaring og tolkning. Dette virker som sagt å være tiltenkt av forfatteren, men for meg fremstår det som et underlig valg.

Det er som boken bærer preg av internettfenomenene den beskriver: for mye fakta, for lite kontekst.

—  Ingeborg Misje Bergem

Tromp skriver at hun ikke ønsker å gjøre et skille mellom ekstreme og voldsforherligende islamofobi eller nynazisme og mindre ekstreme fenomener som Brexit eller partiet UKIP, fordi «det ikke finnes vanntette skott mellom det moderate og det ekstreme». Poenget hennes er at disse fenomenene er en del av den samme utviklingen, nemlig at «[y]tre høyres kulturkrigere jobber aktivt for å strekke opp eller knuse rammene for hva som er akseptert å si», men også at ekstreme holdninger er noe som finnes i storsamfunnet og hos den enkelte.

Dette er i utgangspunktet et svært interessant utgangspunkt for en bok. Problemet er at Tromp i liten grad klarer å forklare sammenhengen mellom fenomener som QAnon eller voldelig islamofobi og holdninger i samfunnet for øvrig, kanskje nettopp fordi målet med Kulturkrig er å beskrive, ikke forklare. Jeg savner særlig mer vektlegging av nasjonale historier og kontekster. I boken fremstår ideologi som noe som oppstår i en egen frakoblet sfære, som regel i det store internettet. Andre faktorer, som sosioøkonomiske forhold, blir i liten grad tatt med. Rasisme og kolonial nostalgi var for eksempel uten tvil en viktig faktor i Brexit, men for å forstå hvorfor horder av misfornøyde Labour-velgere stemte «Leave» må man også snakke om avindustrialisering, økonomisk globalisering og en venstreside i fritt fall. Tromp nevner disse faktorene som i forbifarten, for så å haste videre til en ny konspirasjonsteori på internett.

---

Sakprosa

Carline Tromp

Kulturkrig. Det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme

352 sider, Cappelen Damm 2022

kulturkrig

---

Ways of Seeing

Ett av Tromps mål med boken er å presentere det ytre høyres metapolitiske strategi. Metapolitikk er opprinnelig et begrep i den marxistiske filosofen Antonio Gramscis tenkning, men ble på 1960-tallet plukket opp av tenkere på det franske «nye høyre». Disse intellektuelle ønsket å bekjempe venstresidens kulturelle hegemoni ved gradvis å endre den politiske samtalen, noe som i vår tid i stor grad skjer på internett. Tromps poeng synes altså å være at tilsynelatende ulike fenomener som «meme-kultur», påstander om kanselleringskultur, og politikere som påstår at den rasistiske uttalelsen de ga «var ment som en spøk», er en del av den samme utviklingen: nemlig at grensene for hva som er greit å si og hva som faktisk er sant, forskyves.

Det er i slike lesninger av fenomenene at jeg synes Kulturkrig fungerer best. Dette gjelder kanskje særlig delen der Tromp beskriver kulturkriger som har preget Norge de siste årene, som for eksempel debatten om teaterstykket Ways of Seeing. Tromp skriver at én måte å tolke Ways of Seeings etterspill er som «et stunt der sentrale personer i Frp og HRS (Human Rights Service, red. anm.) regisserte mediebildet. I deres framstilling ble kunstnerne representanter for et farlig «voldsvenstre» med mektige venner, mens Frp-ere var en utsatt minoritet».

Jeg synes Tromp er best når hun gjør slike fortolkende analyser, fordi de gir mer innsikt enn all verdens faktaoppramsinger, uavhengig av om man er uenig med henne eller ikke.

Ingeborg Misje Bergem

Ingeborg Misje Bergem

Misje Bergem er bokanmelder i Vårt Land. Hun er tidligere journalist i avisa og jobber for tida med en doktorgrad om fransk samfunnsliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser