Halve befolkningen var ikke født da Alexander Kielland-plattformen havarerte i mars 1980. Ulykken har i førti år vært omtalt, undersøkt gransket og debattert. Noen må vel snart sette strek? Skal vi få enda flere undersøkelser som ikke kan bringe noen forulykkede tilbake? Har jeg tenkt.
Jeg vet ikke om vi trenger flere utredninger for å finne en skjult sannhet, men vi trenger boka Kian Reme har skrevet. Kampen om Kielland er et temmet raseri, et stille skrik og en var, omsorgsfull hånd lagt over skulderen til dem som mistet noen på havet den barske nordsjønatta.
[ – Jeg som var nesten ferdig presteutdannet, måtte gi mitt første dødsbudskap til min mor ]
Slagene om sannheten
Det er overlevendes og etterlattes skjebne å måtte leve resten av livet med ubesvarte spørsmål. Kunne noen gjort noe annerledes? Har en selv sett noe som kan være av betydning? Er det noen som har gjemt seg? Er det noen som vet?
Selv var jeg journalist i Aftenposten den vårdagen, og ble sendt til Stavanger for å dekke en uvirkelig ulykke. Et bein på en av de mest solide oljeinstallasjonene i Nordsjøen hadde brukket og plattformet veltet. Journalistene sto i stormens øye på Forus, men ingen var å spørre. Verken oljearbeidere, oljedirektører eller inspektører var tilgjengelig for noen spørsmål, utover de knappe forklaringene utvalgte talsmenn ga.
Heller ikke de berørte fikk svar, og det skal stå store slag før sannheter kommer på bordet. Remes beretning er en dokumentar som avslører adskillig, og forteller historien om sannheten som etter hvert kom til overflaten. Men han forteller også om alt som ble skjult, og som ikke engang ble undersøkt.
---
Sakprosa
Kian Reme
Kampen om Kielland
368 sider, Hertervig Forlag 2021
---
Brakte dødsbudskapet til moren
Slik er det ved hver ulykke hvor liv går tapt og penger står på spill. Midt i dramaet står de pårørende med spørsmål, men kan vi vente at de også skal finne svarene? Er de ikke for blendet av sorg og sinne, hevntanker og synderjakt til å bidra konstruktivt? Ja, er ikke pårørendes engasjement stundom et resultat av sorgprosesser som har gått i stå?
Dette er en beretning om noe annet. Kian Reme har skrevet med omsorg for «Kielland-nettverket», som de sørgende er blitt hetende og som han er styreleder for, og han har formulert seg kritisk mot bransje og politikere i håp om å få vite sannheter. Og Reme er ingen hvemsomhelst. Han er den nyutdannede presten som måtte gå i sitt første soknebud til mamma og fortelle henne at sønnen hennes – og hans bror – var omkommet.
Boka er en varm fortelling om menneskene på plattformen og en avsløring av dem som hindret sannheter å bli kjent.
— Tomm Kristiansen
Det ble Reme som måtte trøste dem alle, Kielland-enker og faderløse. Det er sjelesørgeren som skriver, men også dokumentaristen og saksbehandleren. Og Kian Reme. Han bruker nettverk, analyser og tålmodighet til å søke den sannhet noen andre skulle bragt. Han har også sine politiske instinkter i orden, røde Reme. Følg pengene, og ettersøk kapitalinteressene.
[ Fatale ulykker dominerer i den nye sesongen av «Lykkeland» ]
River bort forhenget
Denne boka er en varm fortelling om menneskene på plattformen og en avsløring av dem som hindret sannheter å bli kjent. Og den river ned forhenget, slik at vi ser de feige.
Boken er full av dokumentasjon og sitater fra høringer og brever, rapporter og pressemeldinger. De er merket så man lett kan bla seg videre til nye kapitler. Jeg blir grepet av de fellesbrevene Reme underveis har skrevet til «Kielland-folket», pårørende og overlevende. Det er nøktern informasjon, analyser av og strategi, men det er ikke vanskelig å skjønne at det er presten som holder pennen. «Vær ikke bekymret…»
[ Riksrevisjonen: Pårørende og etterlatte fikk for dårlig hjelp ]
Inspirert av Desmund Tutu
I mylderet av fakta, henter Reme inspirasjon fra den sør-afrikanske Sannhets- og forsoningskommisjonen, som ble ledet av en annen prest, erkebiskop Desmond Tutu. Han pekte på at folk gjerne skulle tilgi, men de ville vite hva som måtte forsones. Denne jakten på Sannheten – eller sannhetene – har vært Remes pasjon. «Sannheten skal sette dere fri», siterer han Mesteren og i boka trekker han oss med i jakten. For presten er også etterforsker.
[ Anders Helliksen var eneste overlevende fra lugaren ]
Oljehistoriens pris
Kielland-ulykken står som et tragisk utropstegn i vår oljehistorie, Remes beretning forteller oss at denne industrien ikke kan fullføre sitt mesterverk før de menneskelige regningene er betalt. Det meste har dreiet seg om teknologi og penger, beslutningslinjer og maktfordeling. Den menneskelige faktoren er også en del av denne historien. Landet tok en ny vending med denne industrien, og det var tusenvis av mennesker som var knyttet til den gjennom sine arbeidsplasser. Hvor var de som hadde ansvar, når ansvar ikke ble tatt? Og hvem skal trøste enkene når industrien ser en annen vei?
Det ble Kielland-folket som måtte trøste hverandre, og Reme har, varsomt, fortalt oss hva arbeiderne måtte gjennom. De bodde ikke alle i Lykkeland.
Tomm Kristiansen er forfatter og tidligere journalist, særlig kjent som utenrikskorrespondent for NRK.