Suveren historieskriving om Morgenbladet

Erik Rudengs Morgenbladet – en historie for seg er en rik bok. Det er ikke ofte at en forfatters kildenærhet, som her, er paret med en velformulert fortellerglede. Via nærlesning av Morgenbladets daglige utgivelser gir den et beriket bilde av det moderne Norges historie.

Den 836 siders tykke boken er i realiteten en utgivelse i to bind. Margtekstene som følger det sofistikerte utvalg av illustrasjoner, fotos og faksimiler, er samlet nærmest å anse som et bonusbind.

Nå er ikke dette den første avishistorien på høyt nivå, men med sin kombinasjon av avishistorie, politisk historie og intellektuell historie setter Rudeng en ny standard for avishistorikere. Martin Eide står med sin VG-historie, Blod, sverte og gledestårer (1995), i fremste rekke blant dem, men den dekker kun en avgrenset periode av avisens historie (1945–95).

Dagbladets Utskjelt og utsolgt som spente over avisens historie fra 1869 til 1994, ga utvalgte spadestikk fra flere forfattere, etterfulgt av et nytt bind om avisens nyere historie (2018). Jeg vil sidestille Morgenblad-historien med den utmerkede NRK-historien i tre bind av Hans Fredrik Dahl (og Henrik Bastiansen).

[ Niels Geelmuyden: – Det er lite rom igjen til motstemmer, og det rammer oss alle ]

Wulfsbergs periode

Rudeng har tidligere dokumentert at han behersker biografigenren, med Sjokoladekongen: Johan Throne Holst (1989) og Magisteren: Mads Wiel Nygaard (1998). Nylig utga han en elegant kulturhistorisk studie over Halden-familien Wiel (2016). Nå beveger Rudeng seg over i en annen genre, dog fortsatt med et visst feste i biografigenren.

For Morgenblad-historien gir også en rekke redaktørbiografier: A.B. Stabell, Christian Friele, Nils Vogt, C.J. Hambro, Chr. Christensen. De er innrammet av avispresten Niels Wulfsberg, som i 1819 grunnla den unge nasjons første dagsavis, og tekno-filosofen Truls Lie, som på 1990-tallet på sitt vis beredte grunnen for avisens spektakulære vekst etter 2003.

Et politisk klimaks for Monrad var nok hans artikkelserie ved valget i 1882, hvor han antydet at en «dristig Regjering» ved et «Statskup» kunne få med seg «Landets bedste Kræfter»

Wulfsberg var ifølge Rudeng «en karakteristisk eksponent for den embetsstand som hadde dominert grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og som i flere tiår fremover fortsatte som en nasjonal styringselite eter oppbruddet fra Danmark». Den publisistiske embetsmann var «en mediegründer uten like» som ville lage «en avis af alle slags indhold». Den ble i de første tiår et organ for den liberale patriotiske fløy. Til denne hørte Henrik Steenbuch, som i lange perioder var det nye universitetets eneste professor i rettsvitenskap og var kontinuerlig til stede i den offentlige politiske debatt.

Rudeng gir via Steenbuchs utallige bidrag i Morgenbladets spalter et utfyllende bilde av vår første professorpolitiker, lærer til de mer kjente professorpolitikerne Schweigaard og Stang.

Konservatismens hovedorgan

Morgenbladet svingte fra venstre til høyre tidlig på 1850-tallet da historieprofessoren P.A. Munch var vikarredaktør for Stabell. Etter at Marcus Thrane i tre stort oppslåtte artikler i 1849 hadde slått et slag for de nye arbeiderforeningene, vendte Munch og Morgenbladet et par år etter Thrane og den gryende arbeiderbevegelsen ryggen. Under Friele ble Morgenbladets posisjon som konservatismens hovedorgan sementert. Avisen kom til å spille en nøkkelrolle i opposisjonen mot parlamentarismen med klimaks i 1884.

Filosofen M.J. Monrad ble med sine mer enn 400 artikler Morgenbladets fremste bidragsyter fra slutten av 1830-tallet og de neste 50 år. Et politisk klimaks for Monrad var nok hans artikkelserie ved valget i 1882, hvor han antydet at en «dristig Regjering» ved et «Statskup» kunne få med seg «Landets bedste Kræfter», hvis en viss radikal politikk skulle ta «aldeles Overhaand». Den kirkelige konservative opposisjonen under ledelse av den teologiske professorpolitikeren Gisle Johnson fulgte opp i samme avis med oppropet «Til Christendommens Venner i vort Land» med advarsler mot liberalt fritenkeri og politisk radikalisme.

Med Nils Vogt som Frieles etterfølger fra 1894 ble Morgenbladet rykket inn mot det politiske sentrum. Den gikk over fra å være en fast støtte til den svensk-norske union til å bli «en norsknasjonal spydspiss», skriver Rudeng, den ble unionsoppløsningens avis og et talerør for Christian Michelsen. Francis Hagerup, Høyres professorpolitiker som ville fortsette forhandlingslinjen, ville ikke høre snakk om «et nasjonalt Høyre»; han ble «rent sjøsyk av denne misbruk av det ‘nasjonale’». Hagerup og Høyre gikk over til det unionsvennlige Aftenposten.

---

Sakprosa

Morgenbladet – en historie for seg

Erik Rudeng

Pax forlag 2021, 836 sider

---

Etterretningsoffiser blir redaktør

Morgenbladet og Aftenposten gikk i mellomkrigstiden i takt i den skarpe front mot arbeiderbevegelsen, men i kampen mot fascismen fikk Morgenbladet en mer ærerik historie enn Aftenposten. I arbeiderpartistaten ble Morgenbladet den mest aggressive motstander av den økonomiske reguleringspolitikken, som hadde sin sterkeste forsvarer i prisdirektør Vilhelm Thagaard og Dagbladet, prisdirektørens avis.

«Diktatur gjennom bakdøren» var gjennomgangsmelodien. Prisdirektør Thagaard var ifølge Morgenbladet «en diktator med minst den samme totalitære myndighet over alt norsk nærings- og bedriftsliv som den Göring i sin tid skaffet seg i Tyskland».

Blant etterkrigsredaktørene rager Chr. Christensen («CC») utvilsomt høyest (1963-1982). Bakgrunnen som etterretningsoffiser og sekretær i Libertas gjorde ham, skriver Rudeng, «aparte i forhold til den samlede norske redaktørstand».

CC er et eksempel på at hvor man kommer fra, ikke nødvendigvis forutsier hvor man går hen. CC samlet om seg en motsetningsfylt krets, så som utenriksredaktør Frank Bjerkholt som ikke la skjul på sin militante kald krigs-mentalitet, og kulturredaktør Erik Egeland som via Hjalmar Hegge, Asbjørn Aarnes og Egil A. Wyller brakte med seg det høyere åndsliv.

Til CCs regime hørte også Kåre Valebrokk som kom til å omdanne den sedate Handels- og Sjøfartstidende til den moderne finansavisen DN, og Per Norvik som ble en av Aftenpostens selvstendig tenkende redaktører.

[ Den kristne mystikken hører til en glemt, men avgjørende understrøm i norsk idéhistorie, mener Kaj Skagen ]

Norges Thatcher

Et kapittel for seg, som Rudeng kaster nytt lys over, er avisens eksil i Drammen under den nyrike industrialisten Hroar Hansen med Anne Beth Moslet som redaktør (1988–1993). Moslet som var en fan av britenes statsminister Margaret Thatcher, ble av Bergens Tidende portrettert som «Norges svar på ‘Jern-Maggie’». Selvfølgelig en tabloid overdrivelse, men det var Morgenbladet som ved Moslets mellomkomst introduserte den nyliberale ideologi i bred forstand til et norsk publikum.

Kanskje beredte Moslets nyliberalisme i kombinasjon med Lies postmoderne versjon grunnen for Morgenbladets spektakulære suksess på 2000-tallet?

Det siste kapitlet i Rudengs bok, «En avisfilosofisk ambisjon», gjelder Truls Lie-perioden 1993–2003. Under Lie tok Morgenbladet en ny vending med en i norsk kontekst usedvanlig orientering mot tidens dristigste tenkere og filosofer med anarko-liberalisten Michel Foucault i spissen. I denne krets av EU-tilhengere dyrket man det urbane og det multikulturelle, med en mer eller mindre uttalt front mot 68-erne på venstre fløy.

Samtidig ville de gjerne plassere seg hinsides høyre og venstre med den politiske hverdag på betryggende avstand. Med sin kontinentale intellektuelle orientering representerte Morgenbladet under Lie noe egenartet som virket fremmed for de profesjonelle avismakerne i Akersgaten; i deres øyne var det et ganske irrelevant akademisk ukeskrift av og for halvstuderte røvere. Men ved nærmere ettertanke var kanskje Morgenbladet i denne tiden med sin postmoderne liberalisme likevel ikke så langt fra avisens tradisjonelle liberalistiske hovedstrøm. Kanskje beredte Moslets nyliberalisme i kombinasjon med Lies postmoderne versjon grunnen for Morgenbladets spektakulære suksess på 2000-tallet?

[ Melding: Lettfatteleg og presis danningsreise frå Rune Slagstad ]

Til tross for fine observasjoner av miljøet som ble dannet rundt Truls Lie som redaktør og eier, blir Rudengs fremstilling av denne perioden litt retningsløs med oppramsing av navn og artikler.

Om en ser bort den korte epilogen, har Rudeng valgt å ende sin fremstilling i 2003, da Morgenbladet fikk nye eiere: Fritt Ord, Forlagsfinans (Pax) og Dagsavisen med 1/3 av aksjekapitalen hver. Fritt Ord tilførte i tillegg avisen 15 millioner kroner. Morgenbladet opplevde i løpet av de neste årene en oppsiktsvekkende opplagsøkning: ca. 6.000 (2003) til ca. 28.000 (2021).

Det er ikke minst dette pressehistoriske faktum som gir også Morgenbladets tidligere historie ny aktualitet. Rudeng har på en suveren måte kontekstualisert Morgenbladets historie politisk og intellektuelt gjennom 1800- og 1900-tallet.

Noe tilsvarende ville Rudeng hatt de beste forutsetninger for å bidra med når det gjelder avisens utvikling siden 2003: Hva er kontinuitet, og hva er brudd? Hva er eventuelt den nye politisk-intellektuelle kontekst? Rudeng frarøver seg denne muligheten med henvisning til «habilitetsoverveielser» som følge av at han var direktør i eieren Fritt Ord. Men de kunne vært løst med en enkel henvisning til dette forhold i forordet. Og eventuelt en henvisning til at Fritt Ords styreleder, Høyre-historikeren Francis Sejersted, i sin tid skrev bind 3 av Høyres historie (1945–1984), et verk han også var hovedredaktør for. Ved sitt valg makter ikke Rudeng å lande sitt store verk.

Forsøkt fusjon med Dag og Tid

La meg avslutte med et par – inhabile eller habile – bemerkninger om den nye fasen av avisens historie: Jeg satt i avisens styre fra 2003 til 2009, men var aktiv i diskusjonen om avisens utvikling i tiden forut for den nye eierkonstellasjonen. Jeg hadde i samråd med Sejersted kort tid før de formelle eierskapsforhandlingene sondert overfor Dag og Tid om den ville gå inn i Morgenbladet («hvori opptatt Dag og Tid») mot at nynorsken skulle bli likeverdig bokmålet som det redaksjonelle språket i avisa.

Vår tanke var at ved å forene de to ukeavisene, som på den tiden hadde omtrent samme opplag, ville det kunne bli en mer slagkraftig ukeavis, samtidig som en bygget bro mellom den urbane og den rurale motkultur. Forslaget ble avvist av Dag og Tids styre.

Valg av ny redaktør var den første oppgaven for Morgenbladets nye styre. Flere kandidater ble vurdert, bl.a. Håkon Gundersen, Per Egil Hegge og Knut Olav Åmås. Valget falt til sist på Alf van der Hagen som hadde bakgrunn som redaktør i Bokklubben.

[ Mitt møte med Ingrid Bjerkås i 1962 fikk meg til å endre syn på kvinnelige prester ]

Ringen er sluttet

Hagen viste seg raskt som den rette person – en oppfinnsom, kulturelt orientert og beleven redaktør med en velutviklet sans for markedsføring. Hans redesignede avis i tabloidformat ble i løpet av kort tid en suksess både redaksjonelt og opplagsmessig. Det er ikke minst Hagens store fortjeneste at Morgenbladet er blitt den kulturelle suksessavisen den er blitt.

Hagens svakhet, som til slutt førte til hans fall i 2012, var at han som sjef på én og samme tid var både konfliktskapende og konfliktunnvikende. Redaktøren kom på kollisjonskurs med noen av avisens sterkeste journalister som også var blant de beste. Etter hvert mistet Hagen også sin autoritet overfor et ekspanderende sjikt av selvbevisste redaksjonelle mellomledere. Den manglende redaksjonelle ledelse på toppen forble et vedvarende problem som kulminerte i en åpen konflikt som i 2019 truet avisens fortsatte eksistens.

Morgenbladet etter 2003 inngikk i en dramatisk omforming av medielandskapet. Flere konkurrenter prøvde seg, uten å lykkes, på det samme markedet som det nye Morgenbladet.

Forlaget Damm svidde av 30 millioner kroner på SVs gamle ukeavis Ny Tid og Dagbladet 25 millioner kroner på magasinet Memo. Dag og Tid fulgte en mer langsom vekststrategi enn Morgenbladet, men også den med suksess (opplag i 2021 vel 13.000).

På hver sin måte har de to avisene dyrket en intellektuell profil som avviker fra den mediale hovedstrøm. Mens Dag og Tid har bevart en entydig politisk forankring i det motkulturelle, har Morgenbladet gradvis beveget seg mot venstre.

I den forstand kan en si at ringen er sluttet for Morgenbladet, idet avisen igjen politisk sett er et sentrum-venstre-prosjekt, slik avisen var i de første tiårene etter 1819. Morgenbladet var på 1830-tallet den første norske avis med en lederartikkel etter forbilde av The Times.

Men når Morgenbladet i 2020 under sin nye redaktør Sun Heidi Sæbø som den første riksdekkende avis avskaffet lederartikkelen, er det nærliggende å se det som et symbolsk uttrykk for at det ikke er på det politiske felt avisen har sine største ambisjoner. Morgenbladet har valgt sin egen kurs som kulturintellektuell avis, og for denne kursen fikk avisen i 2021 to anerkjennende priser: som «årets nisjenettsted» og redaktøren som «årets medieleder». Morgenbladet er, med Rudengs treffende tittel, «en historie for seg», og slik fortsetter den å være.