Rørende og upretensiøs utstilling om identitet

Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling på Oslo Kunstforening har vist seg å være et ganske bra barometer for hva som rører seg i kunst–Norge. Etter 14 runder, synes jeg det er en friskhet og fordomsfrihet i valg av kunstnere, som jeg ikke finner så mange andre steder. Det ser vi også godt i årets utstilling.

Men la meg allerede nå – før jeg går videre – nevne at jeg selv satt i denne juryen de første årene og, i en helt annen sammenheng, har skrevet en tekst for Lillian Saksi, som er en av kunstnerne som er med i år. Begge deler er mange år siden nå, dog, og jeg deler ingen økonomiske interesser med hverken Oslo Kunstforening eller Saksi.

[ Dette er årets beste filmer ]

Tekstile sauer

Lillian Saksis tekstilarbeider ser tilsynelatende ut som abstrakte betenkninger rundt komplementærfarger, og det er de jo også, men verkene har en bakhistorie som gir dem en særegen stedstilknytning. Saksi har nemlig utvunnet garnet hun har brukt fra sine egne sauer, som både er kjæledyr og ullprodusenter, slik at hver enkelt vev faktisk er forbundet med konkrete dyr.

Slik vever hun i realiteten ikke bare sammen tråder i veven, men tråder som forbinder henne med hennes gård og selve dyrene. Hun holder, kunne man si, fast ved sin relasjon til gård og dyr gjennom tekstilen – gir sin tilhørighet en fast form også vi kan undersøke og gjøre oss våre tanker om.

Dialogen mellom sau, sted og kunst skaper en helt egen ramme for hvordan vi ser disse teppene, og gir det abstrakte uttrykket en temperatur som ellers kan være mangelvare i denne type kunst. Verkene minner meg også på noe Saksi deler med det meste av kunst – men som er lett å miste av syne – nemlig at kunst som regel er en bearbeidelse av kunstnerens tilhørighet til et sted, minner og nærhet til visse typer materialer.

Rolig sted

Maia Urstads verk er en lydinstallasjon, med benker og puter midt i mellom noen høyttalere: unnselig, visuelt sett, men faller man til ro på teppet, kanskje legger seg ned med hodet på en pute, strømmer det lyder fra alle verdenshjørner mot en.

Hverdagslyder, gatestøy, stemmer, lyden av en trikk og bønnerop – alt sammen uten noen bestemt annen rød tråd enn at de er vitnesbyrd om ulike steder sammenvevd her, i dette lokalet. Jeg tenker på dette som en serie inntrykk eller notater til steder kunstneren har vært.

Mens jeg står der og lytter slår det meg hvordan dette verket, eller denne scenografien, jo også er et rolig sted for ettertanke, et slags tilbaketrekningssted, for betrakteren. Ja, kanskje det først og fremst er dette det er, for verket «sier» ikke så mye i seg selv, men er et stimulerende sted å befinne seg når man skal samle tankene rundt alle inntrykkene, minnene og tankene vi selv går og bærer på.

---

Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling

Oslo Kunstforening

Tre deltagende kunstnere: Anne Haugsgjerd, Liilian Saksi, Maia Urstad

25. november–9. januar

---

Fremragende filmessays

Vinneren av prisen i år, den 77-årige filmregissøren og kunstneren Anne Haugsgjerd, er utstillingens ubestridte høydepunkt. Det vises tre filmer av henne, hvor den første er strøtanker rundt selve utstillingen hun er en del av, og den andre – Livet på Frogner (1986) – et lite mesterverk.

I denne filmen treffer vi kunstneren selv hjemme i sin egen leilighet foran skrivemaskinen: hun skal skrive et filmmanus. Men hun er mer opptatt av hva som skjer på gata og damen i leiligheten på andre siden av gaten, samt alle mulige tanker som strømmer gjennom hodet hennes, enn å sette seg ned å skrive et «verk».

Alle som har forsøkt å skrive noe eller skape noe vil kjenne seg igjen i denne kampen mellom distraksjoner og det man egentlig skal gjøre som hovedpersonen befinner seg i. Men så er det altså nettopp denne vaklingen som blir essensen. Sagt annerledes: det hun ser og de uferdige tankene i hodet hennes, møtes på midten og blir selve verket.

[ Dette er årets beste serier ]

Herlig upretensiøs

Haugsgjerd er virkelig en unik filmskaper. Hun tenker høyt, tviler, betrakter seg selv og andre uten å tynges ned av frykten for hva andre tenker eller sier. Det gjelder også den ferskeste filmen her, More Woman, More Cry (2021), hvor hun reflekterer over sin egen kropp, hunden sin, og livets gang. Det er en sårhet til stede også, spesielt i hennes grublinger rundt den aldrende kroppen. «Som gammel kan du aldri vende tilbake», som hun sier.

Heller ikke her er det noe «stort budskap», men en tanke som vandrer rundt, vi presenteres for. Haugsgjerds filmessayer er herlig upretensiøse, morsomme og rørende, fordi de tar for seg de viktigste tingene i livet og kunsten uten å tynges ned av temaenes tyngde.

Det er en enorm frihet i disse filmene, en letthet, som gjør betrakteren – i det minste meg – oppløftet. Jeg har da også en spesiell sans for essaysjangeren, siden den har så tydelig definert rom for utprøvende tanker og ikke føler seg forpliktet til å tvinge frem noe i den ene eller andre retningen. Jeg gleder meg til å se flere filmer av Haugsgjerd.