Anmeldelser

Denne boken banet vei for kunstnermyten

Giorgio Vasari skapte en av historiens mest sentrale tekster om kunst. Nå foreligger «Kunstnerens liv» endelig på norsk i et skjønnsomt utvalg.

Tanken om at kunstnernes liv har betydning for verkene som produseres, har vært gjennom mange transformasjoner de siste 500 årene. I forrige århundre var det lenge «verket i seg selv» uavhengig av biografi og intensjon som var regjerende, men nå ser vi en gradvis oppmykning av denne autonomiestetikken. Saken er nok likevel slik at mennesker alltid har vært fascinert av kunstnerskikkelsen – hvordan han har levd, tenkt og følt.

Men mannen som startet det hele i moderne tid var italieneren Giorgio Vasari.

Etterlengtet utgivelse

Vasari var en sann multikunstner: maler, arkitekt og forfatter. Da han utgav Kunstnernes liv i 1550 hadde enkelte skrevet om kunstnerliv tidligere – ikke minst Lorenzo Ghiberti – men det var først med Vasari myteskaping og biografi fant en fullvoksen form.

Verket, som i sin opprinnelige variant er tre ganger større enn det norske utvalget, tok for seg en rekke kunstnere fra århundrene før Vasari, men mange av de portretterte tilhører Vasaris egen (utvidede) bekjentskapskrets.

vasari

Mange av kunstnerne Vasari skriver om er glemt idag, dog, mens andre tilhører kanon fortsatt – som Sandro Botticelli, Michelangelo Buanarotti, Andrea Mantegna, Rafael, Leonardo da Vinci og Tizian.

Den norske utgaven konsentrerer seg om disse kjente navnene. Det er klokt.

Individualisering av kunsten

Men hvorfor er Kunstnernes liv så viktig? Det er mange grunner til det. Først og fremst fullendte verket en bevegelse bort fra middelalderens begrep om kunst for å nærme seg noe vi kan kjenne igjen i dag. Middelalderen baserte seg på en forståelse av kunst som var kollektivt fundert, og dermed langt fra den moderne synsvinkelen hvor den enkelte kunstner dyrkes.

I tillegg var denne kollektiviserte forståelsen av kunst også grunnlagt på kunst som regelfølging og håndverk, slik at muligheten for å stikke seg ut – og dermed skille lag fra fellesskapet – hverken var ønskelig eller noe man ville hatt særlig forståelse for.

---

Kunstnerbiografi

Giorgio Vasari

Kunstnernes liv

Oversatt av Margareth Hagen

503 sider, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 2021

vasari

---

Med Vasaris bidrag oppstod det en mytisk aura rundt enkeltkunstnere, som ikke bare skilte lag med laugstenkningen, men også åpnet for stilmessig særegenhet. I tillegg kan vi se en mystifisering av den «eksentriske» kunstneren vi kan nikke anerkjennende til i vår tid.

Her er vi rett og slett ved røttene av den moderne kunsten.

Fra innsiden

Å lese Kunstnernes liv er i det hele tatt en ganske spesiell opplevelse, særlig når Vasari er tett på dem han portretterer.

I kapitlet om Tizian, for eksempel, forteller Vasari om at han avla ham et besøk sammen med Michelangelo, og at de roste maleriet de fikk se som forestilte «en naken kvinne i Danaes skikkelse, og i fanget hadde hun Jupiter forvandlet til et gullregn.»

Små episoder som at de blir gående i gatene etterpå og diskutere maleriet og Tizian gir beretningen en intimitet man ikke finner andre steder. De var der jo! Dette innsideperspektivet løfter fortellingene, gir dem temperatur, noe som til tider kan trengs i den noe oppramsende formen som tekstene kan ha.

Mennesker alltid har vært fascinert av kunstnerskikkelsen – hvordan han har levd, tenkt og følt.

—  Kjetil Røed

For alt er ikke like spennende, naturligvis. Sett fra vår tid virker det litt snodig at eksempelvis slektskapsforhold og for hvem verk er produsert må beskrives så inngående. Men dette er egentlig ingen innvendig mot teksten siden dette rett og slett var noe som skulle med da Vasari skrev.

Michelangelo

Geitetalg

For min egen del liker jeg best de snodige anekdotene og detaljene som man kun får kjennskap til ved å være tett på et menneske.

I beretningen om Michelangelo – som kanskje er den beste av utvalget – får vi blant annet vite at dette er en kunstner som etter hvert er godt bemidlet, men lever nøysomt. Vi får også vite – og det er særlig slike ting jeg smiler i skjegget av – at «[d]en måteholdne livsførselen hans gjorde ham årvåken, og han hadde lite behov for søvn, og ofte sto han opp om natten når han ikke fikk sove og arbeidet med meiselen. Han hadde nemlig laget seg en hjelm av papp som han festet et lys til, så han fikk lys og kunne arbeide fritt med begge hendene».

Vasari føyer til at han «så hjelmen flere ganger og anbefalte ham ikke å bruke voks, men lys av ren geitetalg som er utmerket, og han sendte ham fire bunter som veide førti pund.»

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser