Anmeldelser

Sverre Bjertnæs maler frem den andres ansikt

Dette er ikke jåleri, men et reelt ønske om å nå den andre gjennom maleriet.

Det mest grunnleggende for oss mennesker er antagelig hvordan vi når frem til andre. Isoleres vi, mister vi kontakten med folk rundt oss, går det ikke lang tid før vi også mister forbindelsen med oss selv også. Et «jeg» kan egentlig ikke eksistere på noen sunn måte uten at det finnes et «du» der.

Akkurat denne relasjonen mellom individ og fellesskap er også fokus for Sverre Bjertnæs’ siste utstilling.

Fra innsiden

På sett og vis var det kanskje ikke så overraskende at Bjertnæs havnet her, for en av de tilbakevendende tematikkene i hans kunstnerskap er jo kjæresten hans. Hun figurer både titt og ofte i verk de siste årene, men hun har vært en figur i en fortelling om tosomhet og kjærleik som liksom har vært betraktet litt fra utsiden.

Det ligger en humanisme her, for maleriene forteller oss at det er et annet mennesket vi kommer frem til

I denne utstillingen er det annerledes. Det er ikke en gang sikkert at det er henne som adresseres her, for ansiktet som dukker opp igjen og igjen, er snarere av den generiske typen: et omriss eller en arketype. Likevel er inderligheten i tilnærmingen amorøs, fordi det handler åpenbart om å nå frem til en annen, på dypt og eksistensielt vis.

---

Kunst

Sverre Bjertnæs

Du finnes

Galleri Brandstrup

25. november–18. desember

---

Utgravde fjes

Ved inngangen til utstillingen ser vi de to første fjesene, og de forsvinner nesten i de pastose malinglagene. Det er som om de graves frem fra bakken, fra muld og jord, for pigmentene drar trekkene til seg, gjør dem mineralske, jordbundne, taktile. Eller kanskje vi kunne si at maleriene er arkeologiske utforskninger av maleriets muligheter: ansiktene er menneskelige sedimenter gjemt i malerstrøkenes lag. Det ligger en humanisme her, for maleriene forteller oss at det er et annet mennesket vi kommer frem til når vi skraper i den maleriske hinnen og ikke en eller annen modernistisk tanke om det «spesifikt maleriske».

Den arkeologiske metoden dominerer, selv om det er noen skulpturer her jeg ikke får helt grep på. De korresponderer med enkelte ornamenter og stilelementer i maleriene, men fremstår mest som en type scenografisk fyllmasse.

Sverre Bjertnæs

Varierte ansikter

Høydepunktet i utstillingen er den ansamlingen av malerier innerst i gallerier, et bibliotek av stilarter, fargetoner og temperament – men igjen: ansiktet. Det er som om Bjertnæs forsøker å gripe dette «du» som utstillingen benevner – og som finnes – gjennom å se det fra alle tenkelige synsvinkler han kjenner.

For kommer man ikke nærmere den andre ved å gjøre sitt blikk på den vi har fremfor oss bredere? Eller kanskje man fortaper deg i mange perspektiver i stedet for å satse på det ene ansiktet du ser, fra akkurat den synsvinkelen? Det er her virtuositet går over i manierisme, fordi formen blir ikke lenger drevet av et substansielt innhold, eller et begjær etter innhold, men forelsker seg i metoden. Likevel henfaller Bjertnæs ikke til tomme øvelser her, jeg tror på ham, og det er nok den gjennomgående viljen til å se klart som gir verkene denne typen autoritet.

Dette er ikke jåleri, men et reelt ønske om å nå den andre gjennom maleriet.

Sverre Bjertnæs

Tilsnakkelig du

En av mine favorittpoeter, tyskeren og jøden Paul Celan som mistet sine nærmeste under Holocaust, beskrev oppgaven han hadde satt seg i diktningen sin på en måte som resonnerer med Bjertnæs’ ambisjon: han ville finne «et tilsnakkelig du». Han ville finne opp et språk som fikk den andre til å tre klart frem for ham. Det ligger en slags blindhet i dette også, at man kan avdekke andres virkelighet gjennom kunsten, men om vi ikke kan tro på dette synet er det lite håp for kunsten i det hele tatt. Det er nødvendig med denne uforbeholdne tilliten, om vi skal tro på kunsten eller poesien kan gjøre noe for oss og våre forbindelser med andre. Men det er en skjør balanse.

Sverre Bjertnæs

I noen andre malerier på utstillingen finner vi også bilder av den mest vanlige endestasjon av jakten på den andre: paret. I et av disse – som kan betraktes som en oppdatering av Munchs Kyss ved vinduet (1892) – introduseres en annen side ved denne retningen i kunstnerskapet – som kanskje blir temaet for en annen utstilling? I kysset finner vi frem til den andres kropp og ansikt, men bak ligger også – vi ser de skarpe tennene i maleriet – den sultne munnen, som truer med å spise deg opp.

Det er jo alltid en balansegang, dette med kjærligheten: når vi har funnet et du som finnes, og som er tilsnakkelig, er det det magiske rommet mellom å fortæres og omsorgsfullt bevares vi må grave frem.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser