Starten av Per Søetorps personlige historie Kommer ikke far mer?, skildrer hjerteskjærende hvordan forfatteren mister sin far i en bilulykke, bare elleve år gammel. I lang tid etter står Per ved døren og kikker etter de forbipasserende, før han en dag setter i et rop. Er det ikke faren som kommer gående langt der borte? Også moren må se etter. I noen nervepirrende sekunder, vel vitende om at faren og ektemannen for lengst er død og begravet, undrer de likevel. Er han ikke fryktelig lik? Kan det virkelig …?
Det er ikke faren, og denne sorgen blir det i åpningen brukt nok tid på til at det er forunderlig hvor fort den blir glemt. Eller kanskje er det ikke så forunderlig, for er det ikke slik at sorgen og lengselen bare får en annen form? Som sekstenåring tar han imot Jesus, og fra da er alt helt forandret.
Livet snus opp ned
Søetorp vil kanskje at leseren skal bli med på den vanskelige reisen det er å lure på om alt han har opplevd med Gud egentlig er et kamuflert venteprosjekt; i håp om at far skal komme tilbake. Når man først begynner å stille slike spørsmål, etter å ha opplevd så mye underlig som Per Søetorp forteller om, er det ikke rart man kan miste fotfestet. Da må hele virkeligheten stilles spørsmål ved. Samtidig er den virkeligheten man møter i Søetorps pinsekarismatiske verden så krevende at et slikt oppgjør kanskje må komme uansett.
Søetorp får en eventyrlig karriere i det pinsekarismatiske landskapet, en som ikke tar slutt før han selv går på en psykisk smell
Undertegnede har bakgrunn fra de samme miljøene som Søetorp, selv om jeg er ung nok til å være hans datter. Derfor, men kanskje ikke bare derfor, var det umulig å legge fra seg boka. Den ble lest i et jafs, på én dag.
---
Selvbiografisk bok
Per Søetorp
Kommer ikke far mer
198 sider, Kolofon 2021
---
Kjent skikkelse
Søetorp har valgt å gi ut boka gjennom Kolofon forlag, og det er vanskelig å si om det skyldes tematikken; for frafallen for et kristent forlag, for outrert for et profant forlag; eller om det er et utslag av Søetorps kremmerånd – han er et kjent navn i pinsekarismatiske sirkler. Denne fortellingen kunne, og burde, uansett interessere en bred leserskare i Norge og Skandinavia. Per Søetorp er tidligere lovsangsleder i Oslo Kristne Senter, Norges største frikirkelige menighet. Han er også tidligere omreisende predikant, gründer, artist og låtskriver, arrangør og komponist. Det er tydelig at han også kjemper med spørsmålene om hva det kunne blitt av ham som musiker om han ikke ble grepet av Jesus som sekstenåring. Og – var det Jesus, eller var det hans undertrykte behov for en farsfigur?
Når vennene, arbeidsgiveren og ditt åndelige kall er den samme kretsen, blir man fryktelig sårbar
Søetorp svarer ikke på spørsmålene, men det er befriende at han stiller dem. Et sentralt punkt er hvorfor han har behov for å tvile på Gud, han som har opplevd så mange tegn på at Gud faktisk finnes. Det blir opp til leseren å svare.
Jesusvekkelsen
Historien til Søetorp kan ligne en klassisk frelseshistorie. En bandkompis blir frelst under den pågående Jesusvekkelsen i Trefoldighetskirken i Oslo, der ungdommer samles i hopetall for å høre på hippiekristen gitarmusikk og vitnesbyrd. Selv er han for feig til å bli med på møter, men kameraten gir instrukser om hvordan han kan treffe Jesus hjemme på rommet sitt. Som sagt, så gjort. Søetorp ber en enkel bønn, og blir straks fylt av en ufattelig glede og varme som brer seg i hele kroppen. Resten av natten blir han liggende og lese i morens ubrukte nytestamente, og setningene formelig hopper ut av sidene og blir levende for tenåringen.
Søetorp blir vekkelsespredikant på sin egen skole. Drivkraften er den brennende kjærligheten til Kristus, som han har opplevd i sitt indre. Han blir snart innrullert i en lokal pinsemenighet, og sluker all forkynnelse. Han slutter i bandet og begynner å skrive kristne sanger.
Søk først Guds rike, så skal du få alt det andre i tillegg, er Søetorps motto, og det ser ut til å virke
Frelse flest mulig
Søetorp får en eventyrlig karriere i det pinsekarismatiske landskapet, en som ikke tar slutt før han selv går på en psykisk smell. Mer om det om litt. Møtet med Jesus blir altså tolket inn i en helt bestemt tradisjon, der det å leve for Jesus betyr å kopiere livet til disiplene slik det leses om i Apostlenes gjerninger. Dette er kjent materie; utdanning blir ikke viktig, menneskelige relasjoner underordnet. Det som gjelder, er å få med seg så mange som mulig på veien til himmelen.
Søetorp er en mann født med mye naturlig energi, han var et friidrettstalent i ungdommen. Han er høy og sterk, og det kommer godt med i det hesblesende livet som venter; bibelskole med åndelig krigføring og demonutdrivelser i Sarons Dal, misjonstjeneste kombinert med småbarnsliv i Nord-Norge, utenlandsreiser og predikantvirksomhet og husbygging med rusmisbrukere i kjelleren, ubetalte regninger som blir betalt på mystisk vis etter fortvilte rop til Gud. Søk først Guds rike, så skal du få alt det andre i tillegg, er Søetorps motto, og det ser ut til å virke.
Helbredelse og gudskrefter
Søetorp forteller om da han, på vei til et møte, reiser innom en mann som har en øyesykdom. Han legger hendene på mannen og ber til Gud om helbredelse. Ingenting skjer. Søetorp drar til møtet, og der får predikanten et ord fra Gud om at noen i salen har problemer med et øye. Og da er det Søetorp selv som opplever at øyet hovner opp. Predikanten ber for Søetorp, hevelsen i øyet forsvinner, og da han ringer tilbake til mannen han besøkte på veien, kan denne gledesstrålende fortelle om at han er helt frisk.
Slike fortellinger er det mange av i Kommer ikke far mer? Søetorp skriver også om da han leder lovsang i Sverige, og hele bandet ender opp liggende på gulvet, slått ut av Guds kraft. Da Søetorp kommer hjem og skal gi svigerinna en klem, ender de begge to opp på gulvet, slått ut av den samme kraften.
Det er utrolige historier, og en kan ta seg i å lure på om Søetorp blir satt ut av spill i ens ærend for at han har kunnet skrive denne boka som er så full av tvil, og samtidig så full av tro. For senere i livet skal Søetorp møte den ubearbeidede sorgen over faren i form av undertrykt sinne, som tyter ut og gjør medarbeidere utrygge på ham. Det fører etter hvert til avvisning, avbrutte samarbeid, venner som slutter å ringe, og som Søetorp så treffende beskriver: Når vennene, arbeidsgiveren og ditt åndelige kall er det samme kretsen, blir man fryktelig sårbar. Og når han selv ligger på sykehuset med kreftdiagnose, begynner de profetiske evnene å stille ham et puss. Han ber for venner som ikke blir helbredet. Han ser syner som viser seg å ikke stemme. Oppskriften virker ikke lenger. Troen vakler.
[ Ble kastet ut av Salt-fellesskap fordi han går i annen menighet ]
Sunne grenser
Søetorp har ikke skrevet en lang bok, men den avslutter der han begynte; ventende på Far. I denne ventingen stiller han lignende spørsmål som mange av oss med pinsekarismatisk bakgrunn har gjort, og som svært mange av generasjonen under ham gjør: Kan frelsesvinduet virkelig være så smalt som det man har hørt fra talerstolen? Hva skjer når Gud ikke griper inn? Kan løftene svikte? Han skriver også godt om den absolutte troen som kreves i pinsekarismatiske miljøer, som dessverre også åpner for konspirasjonsteorier.
Søetorp er ingen mørkemann, han synes å ha vært drevet av relasjonen til en kjærlig åndelig Far, som ønsker å gi gode gaver til sine barn. Han har hatt store visjoner om hva lovsangen kan gjøre i så måte. Han avslutter boka med å sette grenser, som for undertegnende virker å være sunne: Nå er det Guds tur til å komme på banen. Som disiplene, som da Jesus var død og begravet, og de ikke visste hva de skulle gjøre: De gikk og satte garnet, slik de hadde pleid før de møtte Mesteren. Så vil det vise seg for Søetorp, om det sitter Noen på stranden når han en dag kommer inn. Han skal uansett ha takk for denne boka.
Anmelder Kristine Hovda er musiker, forfatter av boken «Jeg lever ikke lenger selv» og ansvarlig for podkasten OMG.
