Anmeldelse: Dialogues er en vitamininnsprøyting fra Balletten

Dialogues skulle egentlig hatt verdenspremiere i Oslo, men ble flyttet til Stockholm på grunn av kulturstreiken. At vi nå endelig kan få se den i Operaen stilner ikke bare noen abstinenser, men trigger også følelsen av å bli starstrucked; Mats Ek, Jirí Kylián, Ohad Naharin, Sasha Waltz, Crystal Pite og Emma Portner, er seks verdensledende koreografer som byr på hver sin duett med dansere fra ulike kompanier.

Først ut er Sasha Waltz med sin «Impromptus» fra 2004, som til tross for gode dansere blir ballettkveldens svakeste. Koreografien til Schuberts pianotoner er finstemt og nydelig fremført, men forsvinner i mengden av påfølgende duetter som oppleves langt mer kreative.

---

Ballett

Dialogues

Den Norske Opera & Ballett

«Impromptus» av Sasha Waltz, «islands» av Emma Portner, «Juliet & Romeo» av Mats Ek, «Animation» av Crystal Pite, «14′20′’» av Jiří Kyliáns og «B/olero» av Ohad Naharin

Spilles 25., 26. og 27. november 2021

---

Symbiose

Så nært og sammenfiltret er det på et tidspunkt at det er det vanskelig å skille de to danserne fra hverandre, i Emma Portners koreografi «islands», som blir stående som ballettkveldens høydepunkt. Her danser Nasjonalballettens Whitney Jensen og Samantha Lynch bokstavelig talt sammenvevd, som en siamesisk tvilling-lignende duo i et felles kostyme der hver bevegelse vitner om en enorm lydhørhet for den andre.

[ «Om mus og menn» utfordrer våre tanker om hva barmhjertighet er ]

Ifølge forskning begynner hjertene til to mennesker som har levd lenge sammen, å slå i samme takt. Portner setter sine egne «ord» på symbiose vs. selvstendighet gjennom denne gripende duetten. Hun har en mangefasettert bakgrunn, blant annet som koreograf for Justin Bieber(!). På Operaen viser hun hvilket godt blikk hun har for mulighetene som ligger i kunsten: Ting man ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel – uten ord. Etterhvert som de to danserne løsriver seg fra hverandre, og blir til enkeltindivider fortsetter de likevel å bevege seg som en enhet. Med et malende elegant, men også humoristisk og fartsfylt bevegelsesspråk har Portner publikums fulle oppmerksomhet.

Kjærlighetsspråk

Tredje koreograf ut er veteranen Mats Ek. Den tidligere kunstneriske lederen for Cullbergballetten har mange verk preget av sosial realisme på CV-en, og er bl.a kjent for sin ikoniske oppsetning av «Tornerose» som narkoman. Denne gangen er vekten på individet som taper overfor samfunnet knyttet opp til Shakespeares tragedie om Romeo og Julie.

[ Edvard Hoems dikting får oss til å ville bryte ut i allsong ]

Med dansere fra Staatsballetten i Berlin, får vi et utdrag fra dette helaftensverket fra 2013. Ek lar Romeo entre scenen fra salen, og fortsetter å overraske med dansere som virvles inn og ut av hverandres favntak i et kjærlighetsspråk som både er elegant og originalt på samme tid. Her får Tsjajkovskijs klassiske ballettmusikk nærmest en schwung av noe nytt i en forestilling, der de andre duettene har langt mer moderne tonefølge som knitrende og boblende bakgrunnslyder.

Ute av kontroll

Et lydbilde som sprekker opp setter tonen for kanadiske Crystal Pites nyskrevne «Animation». Nok et høydepunkt for kvelden, der den mannlige danseren nærmest blir som en «filledukke» i armene på sin partner. Her møter vi en mann-kvinne-duo som forfriskende nok ikke er av det romantiske slaget, men der medfølelsen strekker til når den andre har mistet all kontroll over liv og lemmer. Danserne som er hentet fra koreografens eget kompani Kidd Pivot, viser suveren kroppskontroll og en sans for Pites finstemte humor som kommer til syne i hver bevegelse.

I Jiří Kyliáns «14′20′′» er duetten like lang som tittelen tilsier. Kylián er opptatt av temaet tid. Tiden som styrer våre liv til tross for at vi ikke klarer å forstå og definere hva tid er. På scenen gir to intenst tilstedeværende dansere liv til den tikkende uvissheten. Med koreografens sans for rene linjer og en alltid dirrende, øm nerve i bunn av bevegelsesmønsteret. Israelske Ohad Naharin står for kveldens finale med sin «B/olero» (fra 2008) i en elektronisk tolkning av Ravels musikk. Kombinasjonen rytmisk perkusjon og godt synkroniserte dansere blir en mer morsom, enn følelsesladd avslutning på ballettkvelden.