Vi er ensomme dyr. Vi bruker hele livet på å prøve å bli mindre ensomme. I Om mus og menn lar John Steinbeck denne livsanskuelsen få utspille seg gjennom en sår og sterk historie om vennskap. Når Eirik Stubø regisserer perlen av en roman, forsøker han seg ikke på noen egentlig oppdatering.
I tråd med originalen er handlingen lagt til røffe kår i USA på 30-tallet, der to omstreifende arbeidere deler drømmen om en bedre framtid. Lennie er stor og sterk, enfoldig og snill. George er mindre, men mye smartere. Forestillingen skildrer et spesielt og nært kameratskap som stadig settes på prøve.
---
Teater
Om mus og menn av John Steinbeck
Regi: Eirik Stubø
Scenograf og kostymer: Kari Gravklev
Lysdesign: Ellen Ruge
Det norske teatret, Hovedscenen
---
[ Dette er en knakende god juleforestilling – men ikke for de minste ]
Tett på
En stor Billboard står midt på scenen. Den ruvende reklametavlen man vanligvis ser langs amerikanske motorveier, blir brukt på elegant og effektivt vis gjennom hele forestillingen. Her ser vi silhuetten av gården de drømmer om å eie, det projiseres bilder fra gårdsbruk anno 1930, så vel som nærbilder av skuespillerne på scenen. Den forstørrende effekten er spesielt virkningsfull mot stykkets fatale slutt, der man kjenner den ubehagelige følelsen av å komme tett på det tragiske.
Stubø har skapt en filmatisk forestilling, der selv navnet på de medvirkende går som en rulletekst over Billboard-et ved stykkets slutt. Man får likevel aldri følelsen av at teateret tas bort, men at to beslektede kunstarter får utfylle hverandre. Her spiller også lysdesigner Ellen Ruges vare blikk for lys og skygge med.
[ Nyinnspillingen av «Tre nøtter til Askepott» imponerer stort ]
Stemningsfullt
I stedet for å prøve å fornorske Steinbecks gjennombruddsroman, fordyper Stubø seg i det amerikanske, uten at det føles fremmedgjørende. Tvert om gir det en egen troverdighet og skaper et helhetlig preg på forestillingen. Kari Gravklev har åpnet scenerommet helt opp. I sin fulle bredde gir det assosiasjoner til de store amerikanske slettene. Countrymusikken og filmen, som det opprinnelige erkeamerikanske, har en sentral plass i forestillingen.
I stedet for å prøve å fornorske Steinbecks gjennombruddsroman, fordyper Stubø seg i det amerikanske, uten at det føles fremmedgjørende
— Kjersti Juul
Vi aner Ennio Morricones toner fra filmen Once Upon a Time in the West, så vel som Johnny Cash og den mer jazzete Bill Frisell. Stubø benytter skuespillernes gode musikalitet til det fulle, ikke i form av prangende stemmeprakt, men lavmælt, nærmest nynnende. Resultatet er sobert og svært stemningsskapende. Et lydbilde som får like god plass som replikkene i stykket, og som gir en klangbunn for den såre problemstillingen: Hvor langt er du villig til å gå for en du er glad i?
[ Camara Lundestad Joofs teaterdebut er best når humoren spiller med i raseriet ]
Barmhjertighet
Per Schaanning gjør en nydelig tolkning av rollen som den funksjonshemmet løsarbeideren Candy, som befinner seg desidert nederst på rangstigen. Lasse Kolsrud får mye ut av rollen som den sympatiske og sindige Slim, som skiller seg ut i det harde, sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, der hakkeordenen gjelder. Med nennsomt gitarspill og sang glir Kolsrud også inn som en stor del av forestillingens soundtrack.
Mens Nils Jørgen Kaalstad gjør Lennie til en man umiddelbart blir glad i. Troverdig i sin enfoldige hang til alt som er mykt og bløtt, som mus, kaniner og mykt jentehår, men brått skremmende når han ikke klarer å beherske kjempekreftene sine. Morten Svartveit evner å spille George med en ro og naturlig autoritet som kler rollen utmerket. En som alltid hjelper, men der den eneste hjelpen han til slutt kan gi, utfordrer våre tanker om hva barmhjertighet er. Skuespillerne har et blikk for Stubøs stramme og stillfarne tilnærming til historien, som gjør dette til en stor teateropplevelse.
