Knakende god juleforestilling – men ikke for de minste

Når et splitter nytt stykke står på julemenyen til Nationaltheatret, etter at Reisen til julestjernen ble overtatt av Folketeatret, skulle man at tro at både små og store får en smak av jul. Når det ikke skjer, er det fordi godbitene er forbeholdt de voksne og det som serveres er langt fra tradisjonelt.

En julenattsdrøm utfordrer forventningene til hva en juleforestilling er, mer enn å innfri. Den er fullstendig blottet for religiøst innhold, men har også manko på både snø og nisser. Det kreative radarparet Mads Bones og Kyrre Havdal beholder riktignok ingredienser som «kampen for det gode» og «en lykkelig slutt», lik juleforestillinger flest.

At forestillingen har blitt til i en tid der vi alle har kjent på fraværet av å være sammen, har satt sitt preg på innholdet. Skal man dra en essens ut av det hele, må det være en hyllest av fellesskapet – som jo hører julen til.

---

Teater

En julenattsdrøm

Regissør og dramatiker: Mads Bones

Komponist: Kyrre Havdal

Med: Monica Dybwad, Mariann Saastad Ottesen, Jonas Fuglevik Urstad, Peiman Azizpour, Trond Espen Seim, Eindride Eidsvold, Lena Kristin Ellingsen, Øystein Røger, Anne Krigsvoll

Nationaltheatret

---

[ Nyinnspillingen av «Tre nøtter til Askepott» imponerer stort ]

Rollebytte

Handlingen utspiller seg i et teater der vi møter skuespillertalentet Johanne, som er datter av teatersjefen. Når han dør overtas teatret av stemoren som plasserer seg selv i alle hovedrollene, mens Johanne blir satt til å vaske på teatret med det nye kallenavnet Vaskepott. Hennes eneste sjanse til å få stå på scenen sammen med de andre igjen, er å kle seg ut som prinsen når Askepott skal settes opp som årets store juleforestilling.

Regissør og manusforfatter Bones og komponist Havdal, har allerede en lang rekke suksessforestillinger bak seg. På samme scene gjorde de en vellykket vri på Lewis Carrolls klassiker med Alice i vidunderland i 2019, der de holdt fast ved Carrolls fine blikk på de minste: Barn er ikke uferdig mennesker som må oppdras på sin transportetappe til voksenlivet, men fullverdige individer som kan la seg underholde og undres, uten å fores med påtrengende pedagogikk.

[ Bygdetullinger og radikaliserte muslimer barker sammen i den dristige NRK-serien «Jordbrukerne» ]

Meta-teater

Denne gangen er det pedagogiske noe mer tilstedeværende, selv om ideen umiddelbart føles forfriskende original. Å lage teater om det å lage teater, innlemmer publikum i den spennende verden bak kulissene. At de minste slik får en mulighet til å bli kjent med parykkmakeren, påklederen, scenemesteren og alle de forunderlige yrkene som er med på å skape magien på scenen, er en fin tanke, men fungerer ikke helt i praksis.

Selve meta-perspektivet skaper et ekstra lag, som kan være vrient å orientere seg ut fra. Når deler av forestillingen oppleves å gå langt over hodet på 5-åringen så vel som 9-åringen, er det likevel de mange humoristiske poengene som føles litt for ekskluderende.

Det er lenge siden jeg har ledd så mye på teatret, men dessverre glipper oppmerksomheten til mange av de minste

—  Kjersti Juul

Dramaturg-humor

Her lages det humor av de oversette dramaturgene ved teatret, som endelig får skinne i en sang. Stemoren blir fra seg når det er fare for at arven etter hennes avdøde ektemann går til staten, og det fleipes med skuespillere som stadig kommer inn på feil stikkord. Askepott må ikke sortere linser fra erter, men blir satt til å katalogisere manus i teaterets arkiv. I det hele tatt henspiller mye humor på den ikoniske julefilmen Tre nøtter til Askepott, som de fleste små barn ikke har rukket å få noe forhold til.

Det er lenge siden jeg har ledd så mye på teatret, men dessverre glipper oppmerksomheten til mange av de minste. Det er synd fordi forestillingen i seg selv er så knakende god, med drivende regi, fantastisk musikk, kreative kostymer og et topplag av skuespillere.

[ «Svein Tindberg har en unik evne til å fortelle historier» ]

Musikalske perler

I rollen som stemoren Ludvikke de Lux, briljerer Mariann Saastad Ottesen som slem diva. Anne Krigsvoll er fornøyelig infam som økonomidirektøren Margot Myntekrohne, mens Monica Dybwad utmerker seg i rollen som Johanne med nydelig stemmeprakt. Kyrre Havdal har en egen evne til å lage melodier som fester seg umiddelbart til minnet, og forestillingen er spekket med nettopp det.

Godt hjulpet av et akustisk syvmannsorkester som er til stede på scenen hele forestillingen igjennom. Ironisk nok er det fleipingen med hva barn synes er mest fengende, som holder best på oppmerksomheten til de minste. Når det tyske avantgarde-kunstnerparet (Lena Kristin Ellingsen og Øystein Røger) entrer scenen med målrettet tro på tiss-, bæsj- og prompe-humor, høres endelig hjertelig barnelatter i salen.