Anmeldelser

Sultpris-vinneren Morten Langeland lar ikke gjestene gå sultne fra bordet

Store spørsmål om livet og hvordan leve det, om biologi versus fri vilje, strømmer gjennom alt det festlige virvaret i Morten Langelands Sørgerender.

Når den fargerike franske flyktningen Babette i Babettes gjestebud disker opp med et overdådig måltid – hun serverer blant annet russisk kaviar, trøfler og vaktler – aner ikke gjestene på den nordnorske bygda hva slags delikatesser de blir servert. Karen Blixens novelle fra 1950, som er satt til Berlevågfjorden mot slutten av 1800-tallet, viser med humor på spinke og spare-moralens bekostning hvor mye et overstrømmende festmåltid kan bety.

Også i Morten Langelands nye bok står et eksklusivt middagsselskap som den sentrale hendelsen. Romanen Sørgerender er et «maksimalistisk festmåltid» skriver forlaget, og til forskjell fra de bondske gjestene til Babette, veit de unge, urbane gjestene godt hva slags matmote som gjelder. Langeland (f. 1986) er fjorårets vinner av Sultprisen, som går til «et eminent yngre forfatterskap». Han lar ikke gjestene gå sultne fra bordet.

---

Roman

Morten Langeland

Sørgerender

123 sider, Flamme forlag 2021

sørgerender

---

Klisjé hvit ung mann

Det er mars 2022 og jeg-fortelleren skal treffe en kompis ved Akerselva for å drikke øl. På vei dit ser han fedre som er ute og triller babyene sine, og irriterer seg. De har det han ikke har: forpliktelse, retning på livet. Selv er fortelleren 35 år, kelner og frilans kulturkritiker, og svirrer rundt på samme måte som han gjorde tjueåra igjennom. Det han triller på, også i ei barnevogn, er alkohol. Kompisen sier det: «… du er blitt en klisjé på en hvit trettifem år gammel ugift mann, (…) en bitter, bister, selvrettferdig avdanket hipster som drikker og snorter bort livet sitt mens han syter mellom munnfullene».

Mens de sitter og drikker, faller et barn uti elva. Kompisen er raskt på plass, klarer å redde opp den lille, mens fortelleren selv ligger på isen og fanger en stor laks med bare hendene. Hendelsen framstår mer som pussig hverdagsinventar enn den dramatiske og for fiskefangstens del usannsynlige hendelsen den faktisk er. De to er distansert fra det som skjer, enda de er helt i sentrum av begivenhetene, noe som vitner om den livsfølelsen som preger boka: En hendelse, en dag, ei uke avløses av nye hendelser, dager, uker, fullstendig flatt, uten at noe overordna mål eller mening synes å finnes.

Fest og formuleringsglede

Den håndfiska laksen kan mette så mange at de to vennene sender ut en første mann til mølla-middagsinvitasjon på Snapchat. Gjestene kommer, mat blir det, og drinker og dop. Samtalen flyter av gårde om hummer og kanari, lingvitser (lingvistiske vitser) og fri vilje, og denne flyten smitter over på bokas form: Strømmen av tanker, gjenfortalte hendelser og andre replikker går og går. Boka har ikke et eneste avsnitt, og er skrevet med en fullstendig egenarta drive som omfavner samtalens meandersvinger og hvor formuleringsgleden er bærende. Det er en fest å lese!

Jeg mener, Renate Reinsve, den nylige Cannes-vinnende skuespilleren, dukker opp og har en selvkjørende Renault

—  Ulla Svalheim

Samtidig er det en fest jeg blir lett utmatta av. Fordi den ikke tar pauser. Og fordi alt er så innmari kult. Jeg mener, Renate Reinsve, den nylige Cannes-vinnende skuespilleren, dukker opp og har en selvkjørende Renault. Det er klart det er morsomt, Langeland er helt på toppen oppdatert på hva som rører seg i den akutte samtida, i kulturen og bymiljøet, og gjør det tilforlatelig til en del av stoffet sitt. Allikevel opplever jeg det som litt slitsomt selvhevdende å lese, som om romanen er for opptatt av å være innforstått med det som gjelder.

Muligens er det tilsikta, for også jeg-fortelleren virker sliten av det hele.

Desperasjon og avklipte negler

Men når det er sagt, er jeg mest av alt imponert over hva Langeland får til i Sørgerender. Tidligere var sørgerender svarte striper på brev med dårlig nytt, nå sikter ordet heller til de skitne stripene som kan sette seg under neglene. Under middagen lar Langeland det bli servert drinker med jeg-ets avklipte negler i, til gjestenes vemmelse. Negler er kroppslig avfall, og som bilde på jeg-ets skitt, er det også disse som gjør boka interessant. For i kontrast til festen, gir tekststrømmen stadige drypp av fortellerens problemer: en kjedsommelighet som har seget over i en depresjon, en følelse av å leve et skinnliv, av å ikke være tilkobla egne handlinger. Dette skildrer Langeland med et språklig overskudd som tross det konstante viddet ikke tar lett på desperasjonen. Les bare:

«(…) vi lever som skinn, det småsprø, gyllenbrune kyllingskinnet rullet i salt og pepper og piffi, gjennomboret av stålspyd, snurrende rundt sola og helvete, svimle i oss selv, over middagshøyden, uten sjanse til å ta grep, vingeklippede som vi er (…)»

I beskrivelsen av denne uvirkelighetsfølelsen er Langeland virkelig god – og her er festen også fullstendig nødvendig, som en forsterker av tungsinnet midt i all gleden. Det store spørsmålet om livet og hvordan leve det, om fri vilje versus skjebnestyrende biologi, oppleves som en integrert del av bokas store virvar. Slik skjærer et eksistensielt spor gjennom romanens store, overfladiske festkake. Ordstrømmen Sørgerender serverer er rik og mettende. Jeg anbefaler å ta et stykke.

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser