Sultpris-vinneren Morten Langeland lar ikke gjestene gå sultne fra bordet
Store spørsmål om livet og hvordan leve det, om biologi versus fri vilje, strømmer gjennom alt det festlige virvaret i Morten Langelands Sørgerender.
EGENARTA DRIVE: Morten Langeland har et språklig overskudd som tross det konstante viddet ikke tar lett på desperasjonen, skriver Ulla Svalheim om «Sørgerender».
Christian Olstad
Når den fargerike franske flyktningen Babette i Babettes gjestebud disker opp med et overdådig måltid – hun serverer blant annet russisk kaviar, trøfler og vaktler – aner ikke gjestene på den nordnorske bygda hva slags delikatesser de blir servert. Karen Blixens novelle fra 1950, som er satt til Berlevågfjorden mot slutten av 1800-tallet, viser med humor på spinke og spare-moralens bekostning hvor mye et overstrømmende festmåltid kan bety.
Også i Morten Langelands nye bokstår et eksklusivt middagsselskap som den sentrale hendelsen. Romanen Sørgerender er et «maksimalistisk festmåltid» skriver forlaget, og til forskjell fra de bondske gjestene til Babette, veit de unge, urbane gjestene godt hva slags matmote som gjelder. Langeland (f. 1986) er fjorårets vinner av Sultprisen, som går til «et eminent yngre forfatterskap». Han lar ikke gjestene gå sultne fra bordet.
Klisjé hvit ung mann
Bestill abonnement her
KJØP
