Best som kulturguide for unge nordmenn i Frankrike

Paris har lenge vært et yndet reiseobjekt i norske dannelsesromaner. Blant disse står Cora Sandels Alberte-triologi om nordnorske Alberte som reiser til Paris og blir kunstner, kanskje i en særstilling. Heidi Furres nydelige Parissyndromet fra 2013 er et nyere eksempel.

Skjønnhet og politikk

Maria Loknas debutroman Full fortapelse, utgitt på Fanfare forlag, har et utgangspunkt som er svært lik Heidi Furres. En norsk kvinne tidlig i tjueårene med få skjellsettende opplevelser i ryggsekken drar til Frankrike uten andre planer enn å bli bedre i fransk. Kvinnen heter Josefine, og befinner seg først på rivieraen, der hun sliter med å huske kjønnet på franskglosene hun pugger, og møter musikeren Guillaume, som kommer fra en liten riviera-by. Han er fra et hjem med mye kulturell kapital, men av det tradisjonelle, franske slaget som verdsetter klassiske skjønnhetskriterier og teknisk briljans. Josefine, derimot, vet at hun liker «politisk» kunst, uten at hun klarer å formulere hva denne består i, i alle fall ikke på fransk.

[ Sarabande: Briljant og utmattende fra Sara Sølberg ]

Josefine og Guillaume, hvis synsvinkel romanen vekselsvis fortelles fra, er sammen i noen måneder før de slår opp. Begge drar imidlertid til Paris, Josefine for å skrive en masteroppgave om politisk kunst, og Guillaume for å gå på musikkonservatoriet.

---

Roman

Marie Lokna

Full fortapelse

Fanfare 2021

---

Guide i kulturforskjeller

Men der Parissyndromet handler om en ung kvinnes indre reise i møte med en ny kultur, er ikke Full fortapelse en dannelsesroman i klassisk forstand. Det er heller en guide i kulturforskjeller mellom Frankrike og Norge, og attpåtil en relativt morsom, godt skrevet og treffende guide. Lokna fanger de ofte diametralt motsatte virkelighetsforståelsene franskmenn og nordmenn operer med, ikke minst forskjellen i synet på autoriteter og forholdet til konfrontasjon og uenighet.

Kanskje boken kunne blitt delt ut i en startpakke til norske utvekslingsstudenter i Frankrike?

—  Ingeborg Misje Bergem

«Er målet at alle skal like det samme? Hvordan er samtaler om kunstverk, dersom jeg hater en bok som du elsker? Jeg mener, selv elsker jeg å være uenig. Jeg vet ikke med dere, men dersom jeg har muligheten til å være enig eller uenig, så velger jeg som regel det siste. Bare for spenningens skyld, hå, hå», sier en franskmann til Josefine i et middagsselskap. «Hun kom fra et land der husene var firkantet, hvor lønnen var jevnet ut – det var i hvert fall det man ble fortalt – hvor mennesker sa ting som «jeg er helt enig, men», og så sa de hva de var uenig i», tenker Josefine.

Kanskje boken kunne blitt delt ut i en startpakke til norske utvekslingsstudenter i Frankrike?

[ Knausgård beveger seg mellom seifilet og metafysikk, middelmådig og fantastisk ]

Grunne karakterer

Som roman å regne, er Full fortapelse imidlertid langt dårligere. Leseren får lite innblikk i Josefines psykologi utover det faktum at hun er norsk, og derfor verdsetter «å tenke selv», flate strukturer, rene, tomme arbeidsflater og likefremhet. Guillaumes psykologi er ørlite mer kompleks, i alle fall litt uklar, men består stort sett av at han er fransk, men ikke pariser. Dermed er han mindre opptatt av at musikk må være edgy, autentisk og politisk enn sine amerikanske medstudenter, men heller ikke redd for å være folkelig nok til å spille musikk «vanlige folk» synes høres pent ut. Josefine, derimot, vil ikke diskutere om en statue er «[…] fin eller stygg. Jeg synes det er et banalt og gammeldags skille».

Full fortapelse er altså en roman som forsøker å si noe om hva kunst er. Dessverre er Josefine og Guillaume så grunne at de fremstår mer som beholdere for ulike kunstsyn enn som mennesker. Det gjør Loknas debut til en dårligere roman enn den ellers kunne ha vært.