Stykkets tittel klinger unektelig litt annerledes enn det meste av scenekunstfeltets repertoar. Når Nationaltheatrets nye husdramatiker byr på teater, tar også selve forestillingen en uvant form. Skrevet som en rant – en tirade formidlet av tre kvinner som har opplevd hva hudfargen deres gjør med andres blikk. Camara Lundestad Joofs stykke er nesten mer av et debattinnlegg enn rent teater å regne, der kampen mot diskriminering står på plakaten.
---
Teater
De må føde oss eller pule oss for å elske oss
Torshovteatret
Av: Camara Lundestad Joof
Regi: Ole Johan Skjelbred
Scenografi og kostymer: Ane Ledang Aasheim
Med: Selome Emnetu, Seda Witt og Evelyn Rasmussen Osazuva
---
Med på laget har hun en skuespillertrio, som har teksten under huden. Selome Emnetu, Seda Witt og Evelyn Rasmussen Osazuva formidler med overskudd og et scenenærvær som aldri mister publikums oppmerksomhet. Fremførelsen på scenen bringer assosiasjonene til slampoesi. Der karakterenes engasjement og kroppslige nærvær – hele tiden henvendt mot publikum mer enn hverandre – blir som en hybrid av stand up, rap, skuespill og litteratur.
Leken regi
Regissør Ole Johan Skjelbred har tidligere gjort flere originale teaterversjoner av bøker signert Dag Solstad så vel som Hamsun. Denne gangen har han ingen kjent historie å lene seg på, men klarer å finne en teatral form som tjener Joofs stoff. En leken regi der rester av improvisasjonsarbeid under prøvetiden har fått følge med til ferdig forestilling.
Vi får høre om velmenende hvite kvinner som får frysninger på armene av snakk om rasisme.
— Kjersti Juul, kritiker
I spillet mellom de tre minoritetskvinnene – som ser ulikt på verden, selv om verden ikke ser så stor forskjell på dem – tar det tidvis form som teatersport. Som når teksten sies i kor, som et trehodet troll som gir hvert ord ekstra tyngde. At stykket tar opp store temaer som hverdagsrasisme, utenforskap og polarisering, kunne fort blitt pedagogisk og politisk korrekt til det kjedsommelige. Joof unngår dette med en tekst pepret med snertne formuleringer og humor, selv om det er sinnet og sårbarheten som er stykkets motor.
Humor og raseri
Den nesten to timer lange forestillingen, kunne med fordel vært kuttet noe ned. I mangel av karakterer i tradisjonell forstand og skjebner å leve seg inn i, er vi prisgitt skuespillernes evne til å formidle en tekst som etter hvert står i fare for å bli noe gjentagende. Blant mye som står på agendaen, tar Joof på kornet den uønskede tilværelsen som talsperson for andre: Som melaninrik blir man fort et symbol og en representasjon av noe som er større enn seg selv, mens den hvite kvinnen har ryggen fri til å være et enkeltindivid.
[ Knausgårds nye romaner beveger seg mellom det fantastiske og det middelmådige ]
Vi får høre om velmenende hvite kvinner som får frysninger på armene av snakk om rasisme. Og blir presentert for tanken om at en hvit kvinne er en bedre antirasist, fordi hun ikke tjener noe på engasjementet sitt (bortsett fra «likes» på Facebook da). Med glimt i øyet lar Joof den hvite mannen få være i fred, allerede så kritisert til døde at han har fått mindreverdighetskompleks. Det er nettopp når humoren får spille med i raseriet over samfunnets urettferdighet, at forestillingen er på sitt aller beste. Når det spilles opp til lattersalver mellom benkeradene, som i neste øyeblikk setter seg fast i halsen. Camara Lundestad Joof er en viktig stemme for vår tid og som husdramatiker har hun en unik posisjon. Det blir spennende å se hva hun får til også når tiradene har stilnet, og det blir gitt mer rom for teater.
