Anmeldelse: J.K. Rowling har ikke bestemt seg for hvem hun skriver for i «Julegrisen»

Julegrisen starter med fortelling om Jack og kosedyret hans, Gisse Gis, populært kalt GG. Alt er kos og hygge til pappa plutselig forlater familien, og Jack og moren må flytte til et hus i nærheten av besteforeldrene. Videre følger vi gutten på det nye hjemstedet, og alt er ganske så ordinært, gjenkjennelig og nærmest trivielt. Her har Rowling virkelig gitt seg i kast med en ny og realistisk sjanger, tenker man. Men så skjer en brå vending og boka endrer karakter.

Moralske pekefingre

For altså, når stesøsteren kaster GG ut av bilvinduet under en krangel, får fortellingen en ny retning. Ingen erstatning duger, Jack gjør hva som helst for å få tilbake sitt elskede kosedyr. Det fører oss lukt til Rowlings hjemmebane – magiske univers. Denne gangen havner vi i De forsvunnes land der Forsvinneren hersker ved hjelp av forsvinningskikadorene. Hit kommer alle slags ting som folk mister eller glemmer.

---

Barneroman

J.K. Rowling

Julegrisen

Illustrert av Jim Field

Oversatt av Kjersti Velsand

312 sider, Cappelen Damm 2021

---

Det ligger en dårlig skjult kritikk av bruk-og-kast-samfunnet her. Faktisk er det en av byene som heter nettopp det. Det er et stusselig sted, selv om det er verre på Dynga for de ubegråtte. Litt bedre stell er det i byen Synd-det-er-vekk, for ikke å snakke om i De savnedes by. Det er nemlig et slags hierarki i dette landet, etter hvor stor pris folk har satt på de ulike tingene. Vi ikke bare aner et par moralske pekefingre baki her.

Krevende å oversette

Å oversette Rowling er kjent som en krevende øvelse, for hun fører et nyanserikt språk og er ikke redd for å lansere ord som egner seg til å skape bilder i hodet på den som leser. Lett har det åpenbart ikke vært denne gangen heller. Et navn som Dynga for de ubegråtte vitner om det. Og når skikkelsen Poem snakker, skal alt være på rim! Det holder sånn omtrent samme standard som tante Olgas selskapssang til jubilanten. Mulig det er bedre på engelsk, men på norsk låter det i hvert fall litt keitete.

Voldsomme skildringer

Den magiske verden Jack kommer til i denne boka kan ikke måle seg med Galtwort og omegn, men det skorter ikke på dramatiske skildringer av hvilke grufulle skjebner som venter de tingene i De forsvunnes land som Forsvinneren får tak i. Med tanke på at boka adresserer seg til barn som fortsatt har et lidenskapelig forhold til kosedyret sitt, kan jeg ikke skjønne annet enn at disse skildringene vil være altfor voldsomme.

Det ligger en dårlig skjult kritikk av bruk-og-kast-samfunnet her.

—  Marianne Lystrup

Det er naturligvis spennende å følge Jacks kamp for å redde GG. Kapitlene er snedig bygget opp med avslutninger som gjør at vi bare må bla om, og vi tas med til fantasifulle steder og presenteres for mange karakterer som det kan være artig å forestille seg. Det er rørende med den sterke troen på kjærlighetens kraft som bærer gjennom fortellingen, og det er spennende å leke med tanken på at ting har liv og personlighet. Men forestillingen blir forvirrende når de mistede tingene får selskap av tapte fenomener som glede, uvaner, ambisjon, optimisme, skjønnhet og makt. Det blir rett og slett litt mange elementer å holde styr på for en liten leser.

Forventninger

Muligens blir man litt kravstor når man åpner ei ny bok av en forfatter som har skrevet sju bøker om Harry Potter, solgt i til sammen mer enn 500 millioner eksemplarer og oversatt til 80 språk. Men det virker kort sagt som om Rowling i denne boka ikke har klart å bestemme seg helt for hva slags bok hun vil skrive – for hvem.