Den hjemmeværende mora er ikke en litterært bejubla skikkelse. Selv om husmødrene på 50-tallet var mange, ja, til og med en majoritet, flommer det ikke over av potetkokende koner i bøkene. Heller er de fulle av selvstendige kvinner, feminister, kvinnesaksforkjempere. Med god grunn, er det lett å tenke. Men har det bidratt til å usynliggjøre disse mange kvinnenes liv?
Det mener den svenske forfatteren Kristina Sandberg, som gjorde stor suksess med sin Hemmafru-trilogi (2010-2014). Hun kaller det et feministisk prosjekt å motvirke usynliggjøringa av de mange husmødrenes liv.
Selv om Nora Aschim (f. 1998) har skrevet en helt annen type bok, kommer jeg til å tenke på Sandberg jeg leser romanen Edel. For i denne portretterer også Aschim ei husmor.
Ikke som hun hadde drømt om
Aschims Edel drømmer om et liv bedre enn det den ugifte mora hennes fikk: Hun ønsker seg mann og en skokk unger. Ung gifter hun seg med den mannen hun vil ha, de får seg et lite hus, og i løpet av noen år har hun også to barn. Flere blir det ikke, for ekteskapet blir ikke som hun har drømt om. En kveld tvinger mannen seg på henne, og fra da av oppstår en avstand mellom dem – eller var den alltid der?
---
Roman
Nora Aschim
Edel
112 sider, Flamme, 2021
---
Edel får aldri noen forløsning – også for seg selv forblir hun utydelig hele livet.
— Ulla Svalheim
Vi følger Edel fra ung og forelska i 1951 til gammel med demens i 2016. Aschim gjør nedslag i ulike perioder av Edels liv: det nye lykkelige ekteskapet, det stagnerte og ensomme ekteskapet, den ensomme og lange tida aleine, den siste livsfasens sykdom. Tross skiftene fastholder Edel hele livet at hun er heldig. Men utover i boka framstår dette som en påstand hun mest klamrer seg til. For Edel får aldri noen forløsning – også for seg selv forblir hun utydelig hele livet.
[ I «Livs saga» trer en ukjent kvinne inn i historiefortellingen ]
Rolig sympati
En nysgjerrig tilnærming kombinert med en rolig sympati preger boka, og Aschim viser teft for både gode detaljer og klart språk. Boka er bygd opp av korte scener og refleksjoner, som gjør det mulig med stadig nye settinger og innfallsvinkler. En tekst begynner slik: «Hovudet er ein heim.» Denne setninga er presis på en flertydig måte i tilfellet Edel, den kjennes ny uten store fakter. Men like etter følges den opp av den mer slappe «Det kan skje mykje der», som savner konkrete holdepunkter. Dette spennet mellom det godt sagte og lett intetsigende går igjen i boka.
Spennet mellom det godt sagte og lett intetsigende går igjen i boka.
— Ulla Svalheim
Her og der overrasker Aschim med morsomme innfallsvinkler i den ellers rolige prosaen, som her: «Dersom Edel skulle vore kritikar, ville ho vore kommunekritikar. Ho gir heimstaden terningkast tre.» Nå er riktignok ikke Edel noen kommunekritiker, ei heller noen samfunnskritiker, og også Aschim holder seg fra eksplisitt å trekke inn de patriarkalske strukturene som holder Edel fast i et innskrenka liv. Det gjør hun klokt i, for en leser av i dag vil uansett oppdage hvordan favoriseringa av mannen internaliserer seg i kvinnas forventninger til seg selv.
Generasjonstypisk
Som portrett er det viktigste denne boka gjør, å la oss se Edel. Og jeg vil gjerne se henne, for som vi alle gjør, kjenner jeg flere nå gamle kvinner fra generasjonen hennes som har levd som bondekoner, støttespillere, husmødre. Jeg veit det finnes mer egenart, humor, stålvilje og motstand i disse kvinnene enn ordet «husmor» gir inntrykk av.
[ «Pappa var nesten på Woodstock»: Fint om slitne familiebånd ]
Men etter endt lesing sitter jeg igjen med en følelse av at Aschim ikke har vist meg dette, at hun ikke helt har kommet tett nok på Edel. Delvis er det de store hoppene Aschim gjør i Edels liv som gjør henne uklar. Selv om lakunene har sin virkning, skulle jeg gjerne fått vite mer om skilsmissen, for eksempel. Når Edel boka igjennom i tillegg forblir i det litt generelle, får hun ikke nok egenart som menneske, hun blir ikke tydelig nok for meg, men blir stående igjen mer som sjablong.
Så kan en kanskje si at det er poenget, siden Edel ikke opplever å få brukt seg selv, og dermed heller ikke selv helt veit hvem hun er. Men boka burde allikevel visst bedre. Aschim får fint fram forskjellen på fortellerens og Edels blikk på seg selv, for eksempel når det gjelder dette med hvor heldig hun er. Denne dobbeltheten kunne med fordel vært sterkere til stede.